Før debuten

Den siste tiden har Andreas Munch-selskapet hatt oppmerksomheten rettet mot Munchs tidligste diktning. Ved utgivelsen av den lille boken Til min Fader ifjor, bragte selskapet for lyset de tidligste kjente diktene fra Munchs hånd, skrevet i hans siste skole- og første studietid. Denne samlingen ble aldri offentliggjort i samtiden, og som Munchs bokdebut regnes derfor diktsamlingen Ephemerer, utgitt 8. november 1836. I avisen Den Constitutionelle, intelligenskretsens organ, skrev A. M. Schweigaard en lysende anmeldelse. Ved Ephemerer hadde Munch «deels retferdiggjort, deels forøget de Forhaabninger, som han forhen har vagt». Man skulle med andre ord to at Munch allerede var trådt frem for publikum som dikter.

Mens Til min Fader inneholder relativt umodne og tildels hjelpeløse forsøk, inneholder Ephemerer flere av Munchs beste og kjenteste dikt, som «Vandliljen», «Mit Fødeland» (Hvor i Verden jeg gaaer) og «Barnets første Sorg» (Den lille Lotte). Gapet mellom de to samlingene er åpenbart for enhver leser, men ytterst få dikt er kjent fra den mellomliggende perioden, som må betraktes som formativ for Munchs forfatterskap. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling finnes det enkelte diktmanuskripter fra denne tiden, men grundige undersøkelser i tidens avislitteratur har nå avdekket at ikke rent få dikt av Munch faktisk ble publisert før debuten med Ephemerer.

I sine Barndoms- og Ungdoms-Erindringer (1873, s. 190f) forteller Munch selv utførlig om sitt første trykte dikt. «Endnu medens de sidste Forberedelser til den vigtige Prøve [examen artium] stod paa, kom Efterretningerne om Juli-Revolutionen i Paris og vakte almindeligt Røre i vor stille Hovedstad. Denne store Begivenhed greb ogsaa mig dybt; jeg sværmede jo dengang paa Ungdommens Viis for Frihedens taagede Ideal. Især var det mig mærkværdigt, at jeg skulde see den gamle Lafayette, Frihedshelten fra Amerika og fra den franske Revolution i 1789, igjen optræde i vor Tid. Jeg skrev en Ode til ham, som jeg, naturligviis unavngiven, indsendte til Morgenbladet, der dengang kun var et lidet Kvartblad, og hvori mit vistnok særdeles umodne Produkt virkelig blev optaget. Jeg var ikke lidet stolt deraf og kunde ikke blive kjed af den Nydelse at læse mine Vers paa Tryk, skjøndt jeg til samme Tid bævede for, at man skulde opdage Forfatteren. Denne Frygt kunde jeg vel sparet mig, thi Ingen lagde videre Mærke til Digtet eller brød sig om, hvem der havde skrevet det».

På bakgrunn av dette skulle man tro at Munchs første trykte dikt var å finne i Morgenbladet på sensommeren 1830, altså midt i den perioden da Til min Fader ble til. Gjentatte undersøkelser har imidlertid ikke kunnet avdekke diktet i denne årgangen av avisen. I sitt Forfatter-Lexikon nevner også J. B. Halvorsen, med Munchs erindringer som kilde, at oden til Lafayette skal ha stått på trykk i 1830. Men da heller ikke han synes å ha funnet diktet, har han nøyd seg med å skrive at det stod på trykk i «et af Bladene».

Det er derfor en liten nyhet at Andreas Munch-selskapet nå kan bringe for lyset Andreas Munchs første trykte dikt: «La Fayette», som stod på trykk i Morgenbladet den 18. juni 1834. Det var nemlig ikke Julirevolusjonen som var foranledningen for Munchs første fremtreden som dikter – det var Lafayettes død fire år senere! Da han skrev sine erindringer, hadde Munch åpenbart selv forvekslet de to anledningene. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling (MS fol 1560 B1) ligger dessuten Munchs manuskript i diktet, tydelig datert 1834.

Nytelsen ved å lese sine egne dikt på trykk gav åpenbart mersmak. Og neste gang Munch sendte et dikt til Morgenbladet, var han blitt sikrere på sitt eget talent. Munchs minnedikt over «Skuespiller Carl Winsløw», som også er gjengitt i Digte og Fortællinger, ældre og nyere (1855), stod på trykk i Morgenbladet 29. oktober 1834, og er signert med det utvetydige A. M. Siden fulgte flere dikt under samme signatur i avisen:

A. M.: «Carlsdagen» (til Carl Johan), i Morgenbladet 30. januar 1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «Frøken Hanna Hegermann» (minnedikt over Didrik Hegermanns datter), i Morgenbladet 14.2.1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «F. U. Arneberg» (minnedikt), i Morgenbladet 23.7.1835. Opptrykt i Mindedigte (1877).

A. M.: «Parabel at læses af Oehlenschlægers Forhaanere», i Morgenbladet 29.8.1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «Juleaften 1835», i Morgenbladet 24.12.1835. Opptrykt i Ephemerer (1836). 

I katalogen over Jonas Skougaards bibliotek (1973, bd. IV, s. 217) finnes et diktmanuskript av Munch, et minnedikt over Peter Erasmus Müller, vedlagt et brev til redaktøren av Kjøbenhavnsposten, A. P. Liunge, datert 21.9.1834. Det ser således ut til at Munch forsøkte å sette sine dikt på trykk også i Danmark alleredei 1834. Det har ennå ikke vært mulig å undersøke saken nærmere, og det er derfor uavklart om og når diktet eventuelt kom på trykk.

Under kongebesøket i 1835 arrangerte Studentersamfundet et fakkeltog til ære for kongen og dronningen. Det falt i den unge dikteren Andreas Munchs lod å skrive en sang for anledningen. Denne sangen er gjengitt i en beretning fra fakkeltoget i Morgenbladet 6. oktober 1835, men ble også utgitt som leilighetstrykk for deltagerne: Sang til Deres Majestæter Kongen og Dronningen ved Studenternes Fakkeltog den 4de October 1835. Christiania. Trykt i det Lundhske Bogtrykkeri af C. L. Roshauw. Dette leilighetstrykket må regnes som Munchs første separat trykte arbeid.

Ut året 1835 utgav Munch sine dikt i Morgenbladet. Den 1. februar 1836 utkom imidlertid første nummer av Intelligenskretsens egen avis Den Constitutionelle, og det ble nå naturlig for Munch å sende sine dikt hit for offentliggjøring. Det første stod på trykk i et supplement til avsien for den 15. mars 1836, med tittelen «Det nye Norge». For første gang signerte Munch med fullt navn: «A. Munch». Diktet ble senere på året opptrykt i Ephemerer.

I beretningen fra 17. mai-feiringen 1836 trykte Den Constitutionelle den 18. mai en anonym prolog fremsagt på teateret. I neste nummer er prologen, som «fremsagdes i Theateret om Aftenen af Hr. Skuespiller Jürgensen» og var forfattet «af Hr. Student A. Munch i Christiania», trykt på nytt på grunn av unøyaktigheter i gjengivelsen dagen før. Prologen ble også gjengitt i Morgenbladet 19. mai, og er siden trykt i Digte og Fortællinger, ældre og nyere (1855) med tittelen «Syttende Mai».

Det siste dikt Munch selv satte på trykk i Den Constitutionelle før bokdebuten var «Jernmasken (Hermed et Staalstik)», den 10. juli 1836. Diktet ble opptrykt i Ephemerer (1836), og tittelen skulle tyde på at stålstikket som ledsager det i boken, trykt i Karlsruhe, forelå ferdig allerede i juli.

Med dette har vi altså en oversikt over Munchs trykte dikt før utgivelsen av debutsamlingen den 8. november 1836. Munchs aller første publiserte dikt er «La Fayette» fra 1834, og det første han satt sine initialer under var «Skuespiller Carl Winsløw» senere samme år. Munchs første separat trykte arbeid var et leilighetstrykk til kongebesøket i oktober 1835, og hans første dikt under fullt navn var «Det nye Norge» i mars 1836.

Utover poesien har Munch også utgitt en novelle før eller rudt tiden for debuten med Ephemerer. I bladet Bien for 1836 finnes fortellingen «Det hollandske Huus, en Barndomserindring. Original Fortælling». Fortellingen tar utgangspunkt i Munch-familiens hus i Christiansand og dets historie.

Ernst Bjerke

Digitaliserte leilighetstrykk

Andreas Munch var ikke bare sin periodes fremste lyriker, han var også den som i størst grad ble benyttet til å kaste glans over forskjellige offentlige og private begivenheter. Munch var den første norske kunstner som fikk en offentlig diktergasje, og som sådan var han en slags poeta laureatus, ikke bare for Universitetet, men også for staten. Han skrev dikt til de store begivenhetene både innenfor akademia og kongehuset, i tillegg til familiebegivenheter, bryllup og begravelser i sin egen omgangskrets. 

En betydelig del av Munchs dikteriske produksjon så først lyset i form av leilighetstrykk, gjerne bare ett falset ark, trykt i et begrenset opplag for deltagerne ved en eller annen begivenhet. Slike små trykksakene eksisterer ofte bare i få eksemplarer, og i den grad de er bevart, prioriteres de sjelden ved katalogisering og digitalisering av de store bibliotekene. Andreas Munchs-selskapet har derfor begynt å digitalisere Munchs lelighetstrykk, så langt det lar seg gjøre. Det er lenket direkte til digitalisatene fra selskapets bibliografi over Munchs leilighetstrykk.

«Skrift og umskrift i landsmaalet»

Såvidt vites er bare ett dikt av Andreas Munch noensinne blitt oversatt til nynorsk: diktet «Island», eller «Yderst mod Norden lyser en Ø», fra diktsamlingen Digte, gamle og nye (1848). Oversettelsen skyldes malerinnen Aasta Hansteen, som i 1862 anonymt utgav en en liten bok med tittelen Skrift og umskrift i landsmaalet. «At en embetsmannsdatter fra Christiania skulle stå frem som en av Norges første brukere av landsmål var kanskje enda mer uvanlig enn det å bli profesjonell maler», skriver Lill-Ann Jensen i Norsk biografisk leksikon. «Allerede i ungdomstiden hadde Ivar Aasens arbeid gjort sterkt inntrykk på henne, og et opphold i Telemark 1852 gav dypere innsikt i en ekte, nasjonal kultur, ikke minst språklig. For Aasta Hansteen var landsmålet en form for opprør. Ikke bare var det en kamp for politisk og nasjonal frigjøring, men også en kamp mot den ensidige bykulturen, 'hvor sjølgod Spidsborgerlighet havde tiltaget sig Eneret til Jordbunden'».

Island (A. Munch)

Lyser ei øy der yttast mot nord,
alt genom toka og kave, 
der, kring ein bergeld som aldri kann døy,
drustlege minne mun' vaka - 
derifraa segni ser vidt yver sjo,
som ein maase.

Foro til færaste øyi fyrst
fræge fedrene vaare.
Heiman dei toko med høgsetet, trygt,
tenkte at betre det setja. 
Njota og heidra sitt norrøna maal
nog dei vilde.

medan den minkande magt i nord
mun verda vesol og øydest,
livssaad verd agtat paa Island, og gøymt;
aatte dei framsynet lange.
Sameiga stor hava lydarne der,
som ikk' øydest.

Frendarne vaare maa framade lag
fylgja i øylandet deira;
enn kann daa øying til Noreg ibland
ynske og kvede væl senda.
Læte or viddi, dei laata som lur
lydt or skogen.

Den første Nat i Italien

Goethe regnet sin første ankomst til Roma som en gjenfødsel, og feiret siden ankomstdagen den 3. september 1786 som sin nye fødselsdag. Thorvaldsen høytideligholdt likeledes sin første dag i Roma, den 8. mars 1797, som sin egentlige fødselsdag. Blant nordiske kunstnere og andre Italiareisende ble det snart vanlig å feire sin romerske fødselsdag på denne måten. Andreas Munchs romerske fødselsdag var den 5. januar 1847, altså for nøyaktig 167 år siden idag. Han skildrer ankomsten i sin utrykte reisedagbok, som er bevart i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. 

Landstigning i Civita Vecchia; tog sig malerisk ud fra Søen med sine gamle Taarne og omgivet af grønne Marker, men efterlod hos os den ubehagelige Erindring formedelst den Ulvs Graadighed hvormed Toldbetjente, Pasbetjente og Vetturiner der kastede sig over os. Endelig fik vi klaret alt dette Virvar og tog Pladse i en Vetturins Vogn der i en Nattefart at bringe os til Rom. Reiseselskab 2 Franske og en styg Italienerinde. Langsom Kjøren gjennem et aldeles øde og vildt Landskab; brune Høider og enkelte Trægrupper: Campagna di Roma. Halvveis holdt vi for en Osterie, hvor vi traf en anden Vetturins Passagerer, og deriblandt den danske Corsar [Meïr] Goldschmidt. Aftenmad i Osteriet. Macaroni og Svinekjød. [...] Samtale om politiske Gjenstande. Disse Italienere meget høflige; trakterede os med Punch og Caffe; Eviva Pio Nono og Scandinavien. – Udsigt [...] over det maanebelyste Hav; deiligt mildt Veir og en vidunderlig klar Himmel. For aabent Vindue Natten til den 5. Januar! Efter nogle Timers Nat fortsatte vi den langsomme Fart gjennem Campagna di Roma. Intet bebudede at vi nærmede os Verdens Hovedstad; altid den samme Ødhed og Brunhed: Ved Daggrye saae vi pludselig en stor Masse rage i Veiret som det syntes nær ved os; Eccola San Pietro raabte Italienerinden. Det varede dog endnu længe inden vi kom til Roms Porte; vi kjørte ind gjennem Porta Cavalegghi [sic] lige bag St. Pietro og Vaticanet; atter Pasuleilighed; derfra over Peterspladsen, Engelsbroen [Ponte Sant'Angelo] gjennem en heel Mængde smaae Gader til la Dogana hvor Tøiet atter maatte visiteres. Derfra en Vogn til Hotel d'Allemagne i Via Condotti. Efter i en Skynding at have klædt os om gik vi ud for med egne Fødder at betræde Roms Gader. Piazza del Popolo; Monte Pincio. [...]. Denne Deel af Rom langtfra det stille Udseende som man havde sagt os. Gang til Torlonia forat hæve Penge; hans prægtige Palads paa Piazza Venise. Paa Hjemveien traf vi en norsk, Houm, der fulgte os ud forat see paa Værelser, og siden til Pantheon og Antoninsøilen, som vi besteg forat faae en Oversigt over Rom. Middag Kl. 5. hos [Trattoria] Lepre i Via condotti; traf sammen med en Mængde Danske og Svenske. Oberlieutnant Södermark; cand. Svane, [...] den unge Molbech, Goldschmidt. Cafe greco. Aftenen i Hotellet.

I dagbokens beskrivelse kjenner vi igjen elementer fra diktet Den første Nat i Italien, trykt i samlingen Digte, gamle og nye (1848).

Imellem de brune, mildt rundede Høie

Hvor Ødhed har fæstet sin fredede Bolig

Vor Vogn drager fremad med sukkende Møie

Drager frem igjennem Campagna di Roma.

Klar over vort Hoved os Fuldmaanen følger

Og kaster en rødlighvid Glands over Landet,

Og over det klare Middelhavs Bølger

Som glimtende fjernt skylle op imod Stranden.

Fra Høi og til Høi en uformelig Levning

Af Oldtidens Muurverk gaadefuld skuer,

Og langt i det Fjerne skimtes en Række

Af Aqvæducternes evige Buer.

I den Januarnat vaarlige, linde

Luftstrømninger møde mit Bryst og min Pande –

Og bringe mig Hilsen og ville mig minde

At nu har jeg naaet de længstdrømte Lande.

Jeg kan ikke tvivle, jeg finder dem alle

De hellige Mærker, fra Barndommen kjendte –

Jeg ved: gjennem Eensomhed Veien maa falde

Til Roma, til Ørkenens Dronning i Vesten.

Jeg veed, at ei Nutidens brogede Vrimmel

Har vovet sig ind over Kredsen om Roma –

Jeg veed at kun Sydens forførende Himmel

Med Sødme og Gift har udbredt sig derover.

Jeg føler dens Aande, mit Hjerte maa banke,

Jeg ønsker at dvæle, jeg ønsker at ile –

Jeg kan ikke fatte den mægtige Tanke:

Imorgen dit Øie paa Forum skal hvile.

I stille Forventning saa fremad der drages,

Til Stjernerne blegne og Morgenen vaagner –

Alt svagt bag de blaanende Bjerge det dages,

Det lysner igjennem de stigende Taager.

Da løfter et Punct sig fra Synskredsranden

Og voxer og bliver en afrundet Klippe,

De Reisende undres og spørge hinanden –

San Pietro! raaber nu stolt Vetturinen.

San Pietro! farer det gjennem mit Hjerte

Og Nerver og Tanker stærkt bevæges –

San Pietro! giver du Fryd eller Smerte,

Og vil jeg kunne din Tyngde bære?

Andreas Munch-selskapet ønsker sine medlemmer en god jul!

Blant Andreas Munchs etterlatte papirer i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling (MS fol. 1873:4) finnes følgende udaterte og tidligere upubliserte julesang. Med dette ønsker Andreas Munch-selskapet sine medlmmer en god jul og et godt nytt år.

Jule-Sang

Juleklang,

Barnesang
Stemme godt tilsammen,
Kalde fra den Ældres Bryst
Gjennem Smerte, gjennem Lyst
Hjertets fulde Amen.

Tiden gaaer,

Bølger slaaer
Over Haab og Minder
Juleaftens Barnefryd
Har en egen, stille Lyd
Som Alt overvinder.

Om endog
Verden klog
Spotte vil den Glæde,
Aldrig dog den svinder hen,
Kommer stedse ny igjen
For hvert Aar at frede.

Vantro's Magt,
Had, Foragt
Kan den ei fordrive.
Thi det Barn, i Krybben lagt,
Med sin klare Englevagt
Altid er i Live.

Evighed
Er dets Sted
Som og Jordens Hytte.
Derfor kan de glade smaa
Aldrig nok af Julen faae,
Til dens Klang vi lytte.

Store maa
Blive smaa,
Har han sagt, den Høie.
Ingen er saa høit opsat
At han ei for Julenat

Kan sig Barnlig bøie.

A. Munch

En Brudefærd i Hardanger (Christiania 1879)

«En Brudefærd i Hardanger» er et av norsk kunsthistories kjenteste malerier. Maleriet ble presentert ved en stor festkveld på Christiania Theater i 1849. Her skulle bildet gjenskapes som tableau vivant på scenen. Bakgrunnen fra «Brudefærden», Hardangerfjorden med fjellene, var blitt malt på et svært lerret, og på scenen foran denne kulissen var det plassert en båt med byfolk (visstnok byens vakreste damer og kjente herrer) utkledd som bønder i nasjonaldrakter. Hensikten var å gjenskape maleriet så nøyaktig som mulig med levende modeller. Til denne anledningen skrev Andreas Munch en sang, som ble tonesatt av Halfdan Kjerulf. Denne sangen er fremdeles en av Munchs kjenteste, og en av de få som levere videre i norsk sangkultur. I 1879 utgav Christian Tønsberg en praktutgave av Munchs sang, ledsaget av tyske og engelske prosaoversettelser, notene til Kjerulfs melodi, samt et stålstikk av Tidemand og Gudes maleri. Andreas Munch-selskapet har her den glede å kunne presentere en digital faksimile av denne uvanlige boken, som samlet alle sider ved Gesamtkunstverket «Brudefærden», slik det var blitt presentert for publikum i 1849 – bilde, tekst og musikk.

Den unge Digter

Den danske dikteren Adam Oehlenschläger øvet en viktig påvirkning på store deler av Andreas Munchs forfatterskap. Munch ble tidlig grepet av Oehlenschlägers diktning, og spesielt av motivene hentet fra Norges oldtid. Da Munch som nittenåring samlet sine dikt i et håndskrevet hefte som en fødselsdagsgave til faren, var det blant diktene også en hyllest til Oehlenschläger. Diktet, som befinner seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, MS fol. 1873, er et av Munchs tidligste ungdomsarbeider, og har aldri tidligere vært offentliggjort: 

Til Oehlenschläger.

Tør vel en Ungersvend blandt Norges Fjelde
Heel ubekjendt i egen stille Dal,
Hvis Hjerte dog for Bragi slaaer med Vælde,
Skjøndt han ei træde kan i Bragis Hal;
Tør han, opflammet af den Digterlue
Som hist fra Sletten straalende vi skue,
Dig bringe kjækt til Hjertes høie Kald:
En Nordmands Tak til Nors og Danas Skjald?

Alt i den lyse Barndoms korte Dage,
Mens Aanden en[d] er lilliehvid som Dyd,
Jeg nynnede din Sang med Toner svage,
Dybt gjenklang i den spæde Barm dens Lyd.
Og tidt, om Vinterqvel, naar Storme true,
Jeg sad ved Arnen i den lille Stue,
Glad med den kjære Bog, og glemte Leeg
Mens dine Helte for min Aand opsteeg.

Og som jeg voxed op fra Barneglæde,
Og Ungdomsilden svulmed i min Barm,
Mens Livet lyst for mig sig ud mon brede,
Og fro jeg svæved hen i Haabets Arm. 
Da atter jeg din Digterverden Skued,
Med Straalelys den i mit Hjerte lued –
Som Barnsomsgjenskin tyktes mig dens Glands
For Ynglingen at luttre Aand og Sands.

Mit Fædrelands de stolte høie Fjelde
Dets grønne Dale og dets dunkle Hav
Mig syntes trefold herlige at gjelde,
Forskjønnet af din Digtkunsts Tryllestav.
I Fossens Brusen troed jeg at finde,
Som udi Sneens Glands paa Fjeldets Tinde,
Et Billed paa din Lyse Digteraand,
Som høi og klar ei lænkes kan af Baand.

Stolt skued jeg din Haakon Jarl paa Hlade,
En Herre fra mit Norges Kjæmpetid –
Og Olaf Trygveson med Tanker glade
Jeg saa at grunde Christi Lære blid
Jeg haded Ondskab lav hos Asaloke 
Kjækt Danmark hilste mig i Palnatoke –
Fra Nidaros et Qvad hid til mig lød
Om Axel Thordsens og skjøn Valborgs Død.

Aladdin nu i Østens Morgenrøde 
Med Underlampen hævet høit i Haand,
Forblændte Øie monne selsomt gløde,
Almægtig fast ved Lampens stærke Aand;
Mens hist fra Nord Vaulundur Sage toner
Som blege Nordlys klart ved Isens Zoner;
Saa stilles vilden Glød i Østens Boe
Mod kolde Nordens stille, klare Roe.

Saalunde dine Kjæmpeaander svæve
I lyse Rader for mit indre Syn –
Høit over Jordeliv min Sjæl de hæve,
Forenet sammen til eet Brændpuncts Lyn.
Thi skal den Ild de i min Barm mon tænde,
Dig store Skjald til et Takoffer brænde;
Jeg skylder dig jo Sjelens Eviggrønt:
Begeistring for alt Stort og Godt og Skjønt!

O! kunde jeg blandt Norges Fjelde høie,
Dem du besang, dig skue selv, o Skjald!
Dog kun med Aandens og med Digters Øie
Du Stedet saae for Hakons, Axels Fald.
Thi kan jeg blot i Tanken her dig skue –
Det Billed dog for mig vil stedse lue
Med stærke Farver i et trofast Bryst,
Til Dødens Engel slukker Livets Lyst! –

Munchs far, dikteren Johan Storm Munch, var en omgangsvenn av Oehlenschläger under studietiden i København, og inspirert av ham i sin diktning. Han stod også for den første poetiske hyllest til Oehlenschläger fra Norge, et dikt som ikke er helt ulikt sønnens i oppbygning og billedsprog.

O ædle Skjald, som midt i Mulm og Nat
Paa Nordens Himmel straalte frem saa brat
Og spreder nu din skjønne Morgenrøde!
Ei værdigen kan tilke dig min Sang,
Hvor tidt mig kvæget har din Harpes Klang,
Men høit mit Hjerte banker dig imøde.
[...]

O favned dig mit Norges Granelund!
O varst du her i denne Aftenstund,
Da skulde dig mit varme Haandtryk tyde:
Modtag mit Hjertes Tak indtil min Grav,
For alt det herlige, som du os gav,
Og længe end din gyldne Harpe lyde!

Sommeren 1833 fikk Andreas Munch endelig oppfylt ønsket om å få se Oehlenschläger «blandt Norges Fjelde høie». Ved denne anledningen skrev han hylningsdiktet Oehlenschläger i Norge. I siste strofe henvender Munch seg direkte til Oehlenschläger, som han vil overrekke diktet: 

Du store Skjald! hvem Tidens Mestre loved' -
Tilgiv en ukjendt Yngling, at han voved'
At byde Dig velkommen i vort Nord!
Han kan ei gjennem Sværmen til Dig ile,
Paa Dig alene dog hans Blik maa hvile -
Da voved' han, og Hjertets Trang fik Ord. 

Vi vet at Munch faktisk overleverte Oehlenschläger dette diktet. På sin egen avskrift av diktet (NBO MS fol. 1560 B1) tilføyde han den 13. august 1833 følgende linjer: 

Kan jeg troe det? Har mit Øie hvilet

Paa den store Digters Flammeblik?

Er det ei en Drøm, at jeg har ilet

Til ham gjennem Sværmen før han gik?

At som Fader mild han til mig talte

Takked mig for Hilsnen jeg ham bød?

Det er saa! Hans Træk, hans Ord staae malte

I mit Indre dybt med Diamantglød [?] –

Og hiin Stund jeg først i Krandsen binder

I mit Livs de lyseste Kjærminder!

Den danske dikterens reiseerindringer ble utgitt som en diktsyklus høsten 1833 under tittelen Norgesreisen. Oehlenschläger, som overalt ble mottatt som en helt, beskriver sitt møte med Norge og nordmennene i til sammen 35 dikt, ledsaget av et kobberstikk av Krokkleiva, signert landskapsmaleren Jens Peter Møller. I ett av diktene (Den unge Digter) treffer leseren på den nå 22 år gamle Andreas Munch. Munch plasseres først i sin slekt, og siden relaterer Oehlenschläger Munchs slekt i sin egen biografi.

Venligt besøgte mig nys en Digter, bragt af en Maler.
(Trofaste Munk! i Paris malte du Skialden som ung.)
Skiøn var Sangen, som Ynglingen skrev og rakte beskeden;
Kiær er mig Digterens Slægt, thi den nedstammer fra Storm.
Elskede Pleiefader! Ak hvis Du nu leved og saa mig
I Dit Færdreneland! Kommer Du her i din Æt,
For at byde Velkommen den danske Skiald, hvem du Næred
Først med din Digterild? Møder paa Bierget maaskee
Mig Din Aand, som en Barde, med flagrende Klæder og Langspil?

Hilser Du mig i Din Sky? Rækker du Harpen Din Søn?

Den som introduserte Andreas Munch for Oehlenschläger var øyensynlig maleren Jacob Munch, hans fars fetter. Faren selv, som hadde kjent Oehlenschläger i studietiden, var død året i forveien. Oehlenschläger hadde tilbragt årene mellom 1805 og 1808 på reise i Europa. Sommeren 1808 traff han Jacob Munch, som hadde fått offentlig stipendium etter tiden ved akademiet i København, og som studerte i Paris, visstnok under den store Jaques-Louis David. Det var her han malte sitt Oehlenschlägerportrett, som i dag henger på Frederiksborg slott utenfor København.

Jacob og Johan Storm Munch var imidlertid ikke de eneste av Munchs slektninger Oehlenschläger kjente. Som barn ble han satt i Efterslægtsselskabets skole i København, der den norskfødte dikteren Edvard Storm ble hans kjæreste lærer. Storm var Andreas Munchs grandonkel på farmorens side. Storm, forteller Oehlenschläger i sine barndomserindringer, fikk en egen glød og varme i stemmen når det ble tale om Norge: «Nu kommer vi til mit Fædreland, mit Barn». Møtet med Norge, og med lærerens grandnevø, manet frem bildet av den «elskede Pleiefader». I siste vers trer den unge dikteren Andreas Munch frem som Storms arvtager, tre år før han selv debuterte med en diktsamling. 

Ernst Bjerke

Den skjønne, farlige Nabo

Det følgende diktet ble trykt som tillegg til en artikkel om Vesuv – «den skjønne, farlige Nabo» – som Munchs venn og nabo Carl Andersen (1828-83) publiserte i Illustreret Tidende i 1877. Som et av Munchs siste dikt, er det ikke kommet med i noen diktsamling.

Dybt under Napolis deilige Kyster,

Hvor ved Naturens svulmende Bryster

Yppigste Liv suger Magt –

Lurer den gamle Ildflod end stedse,

Den, i hvis flammende, hvirvlende Kredse

Engang Pompeji blev lagt.

Ned fra Vesuv den stundom end bryder,

Ruller og knitrer og glødende flyder

Udover Byer og Land;

Intet kan standse dens vældige Veie,

Hvor den har havt sit fortærende Leie,

Bliver kun Lava og Sand.

Ikke for altid dog Livet her viger:

Stedse paany af Asken opstiger

Gjenfødt Hesperiens Lund.

Børnene glemme, hvad Fædrene lede,

Juble og dandse igjen paa den hede,

Frugtbare, farlige Grund.