Persiflasje i Morgenbladet

Munchs pass for reisen sommeren 1838. NBO

Høsten 1838 ble Andreas Munch utsatt for det som dengang ble kalt persiflasje fra egne rekker. Hans hjemsendte reisedikt fra Paris ble stygt, men treffende karikert i Morgenbladet mens han fremdeles befant seg utenlands. Episoden berører noe vesentlig i spenningen mellom det romantiske og det realistiske, slik disse to idealene forenet seg i periodens poetiske realisme. Realismen kunne drives for langt, og uten et romantisk, poetisk element, mente man, kunne diktningen lett reduseres til platt og uvesentlig virkelighetsbeskrivelse. Hverdagens banale virkelighet var alltid tilstedeværende, og derfor måtte en kunstnerisk fremstilling av virkeligheten snarere søke å fremstille den i sin idealitet. Her sviktet ifølge kritikken Munchs reisedikt. Omplantet fra Paris til Christiania ble diktenes beskrivelser latterlige.   

Andreas Munch hadde besøkt København allerede før debuten med Ephemerer i november 1836 (Morgenbladet nevner ham blant reisende til København den 31. august). Samlingen inneholder en rekke reisedikt fra den danske hovedstaden. Men som sin første utenlandsreise regnet Munch selv reisen gjennom Frankrike og Tyskland sommeren og høsten 1838. Reisedagboken er bevart i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling (MS fol 1560 D1), og fra reisen sendte han hjem en rekke reisebrev og -dikt til Den Constitutionelle.

Munch og hans reisefelle Harald Ulrik Sverdrup, Johan Sverdrups bror, forlot Christiania den 22. april og seilte til London, der de tilbragte noen dager før de dro videre til Paris. Her gikk Munch nesten daglig i teateret og konsertene, og skrev hjem både om «Julifesten» og om «Concerter i Paris». I tillegg trykte Den Constitutionelle en rekke reisedikt under fellestittelen «Fra Paris». Den 16. august forlot reisefellene Frankrikes hovedstad og la veien videre til Strasbourg, Münster, Karlsruhe, Heidelberg og Mainz. I begynnelsen av september gjennomførte Munch den berømte Rhinfarten med dampskip, før han reiste videre over Köln, Göttingen og Magdeburg til Hamburg og videre hjem i slutten av måneden (Morgenbladet nevner ham som ankommet fra København den 30. september).

Diktene Munch sendte hjem fra Paris vakte en viss oppsikt i hans fravær. Han skrev om «Place de la Concorde», «Invalidernes Hotel», «Notre Dame de Paris», «Montmartre», «En Aften paa Boulevarden», «Den blinde ved Louvre», «Fontainebleau» og om «Vaudeville-Theatrets Brand». Noen av diktene ble siden samlet i Digte, gamle og nye (1848), men enkelte så aldri igjen dagens lys. Dette skyldes ikke minst de parodiene av Munchs dikt som ble rykket inn i Morgenbladet den 2. og 3. september under pseudonymet «9» Diktene var, ble det omhyggelig presisert, «nægtet Optagelse i Den Constitutionelle».

Med referanse til Munchs dikt om Vaudevilleteaterets brann og Fontainebleau, hvor Munch ser for seg Napoleon stige «ned ad Kjæmpetrappen», skrev den anonyme parodikeren stofer som disse:

Til Paris jeg aldrig reiser,

Mig forlokker ei dens Glands;

Hu! der gaaer den døde Keiser

I en Trap, der før var hans.

Der det skal dessuden hænde,

At Theatre gaae i Brand,

Medens Høkre ikke brænde:

Slige Ting mig ærgre kan.

Der Munch skrev om Invalidehotellet, skrev «9» om «Voldens Fattighus». Der Munch beskrev Concordeplassen, beskrev «9» Teaterplassen i Christiania:

Paa venstre Side Theatret staaer,

Hvori man spiller Comedie;

Mod Norden ligger en anden Gaard,

Mod Syden ligger en tredie.

Paa Pladsen staaer der en eenlig Stang,

Paa Stangen sidder en Lygte;

Den tænder Vægteren mangen Gang,

Naar Lyset for Mørket maa flygte.

Munchs beskrivelse av en aften på boulevarden blir hos «9» til «En Middag paa Gaden»:

Klokken er just, som jeg nævnte, To,

I Taarnet Vægteren snøvler;

Paa Gaden gaaer der Nogle i Sko,

Og Andre gaae der i Støvler.

Nogle gaae op og Andre gaae ned,

Og Nogle til Hjemmet vandre.

Stenene ligge paa Gaden i Fred

Saa temmelig nær ved hverandre.

Disse anonyme smedediktene førte i første rekke til et anonymt forsvar for Munch i Den Constitutionelle den 5. september. «Satiren er en farlig Gift», heter det, «og ikke Enhver, der har den til Raadighed, har Besindighed til at bruge den rigtigt». Innsenderen mente at «Persiflagen bliver stedse ubillig og uretfærdig, naar den antaster det virkelige Talent», og selv om «de velvillige Smaasager» Munch hadde send hjem fra Paris ikke «alene kunne hæve ham til Sæde hos Digterne», hadde hans tidligere arbeider bevist hans verdi som dikter.

Dette korte innlegget foranlediget en lang artikkel av Peter Jonas Collett den 10. september: «Om Parodien over Munchs Skizzer fra Paris». Collett gikk langt i forvare «9»s parodier på prinsipielt grunnlag. Han ville riktignok ikke «forsvare alle hans Bedrifter», men mente at «man kan skrive Parodier næsten over alle Ting, altsaa ogsaa over Munchs Digte, og jeg indseer ikke rettere, end at man gjør vel deri, naar man gjør det godt, og allermindst forstaaer jeg, at man behøver at genere sig i at hente sit Stof fra en Andens Verk». Følgelig mente han at «9» har «al Ret til at vise, hvor let slige Skizzer kunne dunste bort og blive til Intet, eller til noget fuldomment Comisk og Uvæsentlig». «9» hadde kommet med en vennlig advarsel til Munch. «Naar man gaaer ved Siden af En, og mærker at han af Distraction er nær ved at gaae ud i Grøften, griber man ham Tag i Armen og sier: vogt Dig, at Du ikke gaaer ud i Grøften!»

Dette innlegget av Collett er i og for seg bemerkelsesverdig, ikke minst fordi det var en offentlig hemmelighet at den som skjulte seg bak pseudonymet «9» ikke var noen annen enn Collett selv. I sin meget partiske lille bok Upartisk Betragtning af vor Litteratur (Christiania 1840) skriver patrioten Hans Ørn Blom om både Collett og Munch. Collett, som unektelig hadde både esprit og talent, hadde skuslet dette bort ved «aldeles lapsede Angreb paa Enhver, der er fremtraadt»:

«Han har spillet en bidsk Porthunds Rolle i Litteraturen, ved at gjøe og bide ad Enhver, som ikke har det cosmopolittiske Adgangstegn [ie. tilhører Intelligensen]. Undertiden har ikke engang et saadant hjulpet. A. Munch f. Ex., der dog øiensynlig er indskreven i de unge haabefulde Cosmpoliters Mandtalsliste, har ogsaa maattet holde fore. Ved denne Inconseqventse har Collett ikke alene generet Munch, men ogsaa sat den Constitutionelles Redaktion i en besynderlig Forlegenhed. Den har derved været sat i den Nødvendighed at prostituere sig, ved at udelukke hans træffende Parodier paa nogle munchske Digte, uagtet de fuldkommen svare til Parodiens Hensigt, som er at give en subjectiv Modsætning til et poetisk Product, medens den har optaget hans inhumane, og følgelig slette, Bemærkninger om Schwach og Wergeland».

Nyhetene om Colletts parodier nådde Munch i Hamburg den 19. september, og har etterlatt seg flere spor i reisedagboken. «Her er jeg da», skriver han. «Jeg kan mærke jeg nærmer mig Hjemmet. Ærgrelserne begynde – Ved at Møde B. i Alte Menagerie blev jeg underrettet om at man havde persifleret mine hjemsendte Sager. Nu vel, det er i sin Orden. Min Reise og mine Erindringer kan man dog nu ikke tage fra mig, om man kun tilintetgjør mit Navn in Publico». Neste dag var han hos skredderen om morgenen, og legger også til følgende bemerkning: «Hr. C[ollett]. har svoret min Undergang men jeg vil ikke længer nedtrædes uden Modstand». Om ettermiddagen kjøpte Munch billett til København. Derfra ville han «directe hjem, hjem til alle mine Ubehageligheder og Ydmygelser. Men enda skal det blive bedre eller aldeles briste. Jeg har sat mit hele Liv paa eet Kort, kommer det ikke ud, nu vel ... Nu har jeg faaet mit Ungdomsønske opfyldt; jeg har reist udenlands, og fundet en Skat af Erfaringer og Minder som opveier meget af det Nærværendes Usselhed». Disse er reisedagbokens siste ord.

Ernst Bjerke

Mirakelårets poet

I nyeste utgave av det lokalhistoriske årsskriftet Rundt Sandebukta har Andreas Munch-selskapets medlem Tor Ivar Hansen levert en lesverdig artikkel om Johan Storm Munch.

Nye prisrekorder for Munch

Ifjor rapporterte Andreas Munch-selskapet fra den første av tilsammen tre auksjoner over boksamleren Ragnar Anker Nilsens bibliotek – en auksjon som var bemerkelsesverdig ikke minst på grunn av de overraskende høye prisene enkelte Andreas Munch-titler oppnådde. Da St. Michaels Kirke i Bjerget (1863) dengang gikk for uhørte 3400 kroner ble det ropt fra salen: «Prisrekord for Munch!». De to følgende auksjonene – den 4. desember 2013 og 7. mai 2014 – kunne by på like store overraskelser for Munch-interesserte. En lot med Alf Colletts slektsbøker (1883 og 1915), vedlagt Munchs Sang ved Professor P. J. Colletts Grav (1851) gikk for 1800 kroner, mens tre andre lot'er der leilighetstrykk av Munch inngikk, oppnådde priser rundt 2000 kroner hver. Teaterprogrammene fra dengang «Brudefærden» av Tidemand og Gude ble satt opp som tablå ledsaget av Munchs tekst med Kjerulfs melodi (1849), gikk til en antikvarbokhandler for 2000 kroner. Den andre auksjonen ble avsluttet med en lang rekke interessante Munch-lot'er: Fem førsteutgaver, inkludert den av en eller annen uforståelig grunn nesten uoppdrivelige Fjeldsøen (1875), gikk for beskjedne 800 kr, ytterligere en lot med fem førsteutgaver, inkludert Billeder fra Nord og Syd (1849) i det sjeldne originalbindet, for enda beskjednere 600 kroner. En siste lot med fire førsteutgaver, inludert den uvanlige Donna Clara (1840), gikk igjen for 600 kroner. Den like uvanlige Pave og Reformator (1880) gikk for 800 kroner i det forseggjorte orignalbindet, mens Hans E. Kincks eksemplar av Salomon de Caus (1854) forble usolgt. Munchs Cantate ved H. M. Kong Carl den femtendes og H. M. Dronning Wilhelmine Fredrikke Alexandra Anna Louises Kroning i Trondhjems Domkirke (1860) gikk til Nasjonalbiblioteket for hele 2600 kroner, men den høyeste prisen oppnådde et eksemplar av Salomon de Caus (1854), i det første originalbindet, med forfatterens dedikasjon «Til min Mester Joh S Welhaven». Eksemplaret, som tidligere har tilhørt Jonas Skougaard, oppnådde hele 4600 kroner pluss salær! Den tredje og siste auksjonen bød på færre Andreas Munch-nummer, men ikke på lavere priser. En lot med to tilfeldige leilighetstrykk oppnådde 2000 kroner, og et eksemplar av Reiseminder (1865) med forfatterens nyttårshilsen til «Hr Kammerraad Alstrup» gikk for 2800 kroner. Høyest pris oppnådde en komplett rekke av avisen Den Constitutionelle, hvis redaktør Munch var gjennom en årrekke. Settet var vurdert til 6000 kroner, men hammeren fallt ikke før 18000 kroner. Det er ikke mange år siden dedikasjonseksemplarer fra Munch forble usolgte til et par hundrelapper. Og går vi enda lenger tilbake, til Olav Myhres auksjonsreferater på 1930-tallet, var Munch nesten uomsettelig. «12 bøker av salig Andreas Munch», heter det f. eks. i 1938, «solgtes for tilsammen 3 kroner i ett tilslag». Selskapets medlemmer ønsker seg nesten, men bare nesten, tilbake.

Munchs Jøden i Dagen

Andreas Munch-selskapets utgave av Munch tidligere ukjente drama Jøden får stadig oppmerksomhet, nå sist i Dagen 17.2.2014. Avisen har interviewet selskapets medlem Andreas Snildal, som også har skrevet forordet til boken: «Wergeland [var] ikke var alene i kampen [for] å få fjernet jødeparagrafen i Grunnloven, slik man gjerne får inntrykk av. Det er flere som fortjener å bli løftet fram og Andreas Munch er absolutt en av dem, sier Andreas Snildal».

Munchs Jøden i Apollon

Universitetet i Oslos forskningsmagasin Apollon bringer i nummer 1/2014 en artikkel om Andreas Munch engasjement i Jødesaken og skuespillet Jøden, som selskapet utgav i 2012.

Den unge Digter

Den danske dikteren Adam Oehlenschläger øvet en viktig påvirkning på store deler av Andreas Munchs forfatterskap. Munch ble tidlig grepet av Oehlenschlägers diktning, og spesielt av motivene hentet fra Norges oldtid. Da Munch som nittenåring samlet sine dikt i et håndskrevet hefte som en fødselsdagsgave til faren, var det blant diktene også en hyllest til Oehlenschläger. Diktet, som befinner seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, MS fol. 1873, er et av Munchs tidligste ungdomsarbeider, og har aldri tidligere vært offentliggjort: 

Til Oehlenschläger.

Tør vel en Ungersvend blandt Norges Fjelde
Heel ubekjendt i egen stille Dal,
Hvis Hjerte dog for Bragi slaaer med Vælde,
Skjøndt han ei træde kan i Bragis Hal;
Tør han, opflammet af den Digterlue
Som hist fra Sletten straalende vi skue,
Dig bringe kjækt til Hjertes høie Kald:
En Nordmands Tak til Nors og Danas Skjald?

Alt i den lyse Barndoms korte Dage,
Mens Aanden en[d] er lilliehvid som Dyd,
Jeg nynnede din Sang med Toner svage,
Dybt gjenklang i den spæde Barm dens Lyd.
Og tidt, om Vinterqvel, naar Storme true,
Jeg sad ved Arnen i den lille Stue,
Glad med den kjære Bog, og glemte Leeg
Mens dine Helte for min Aand opsteeg.

Og som jeg voxed op fra Barneglæde,
Og Ungdomsilden svulmed i min Barm,
Mens Livet lyst for mig sig ud mon brede,
Og fro jeg svæved hen i Haabets Arm. 
Da atter jeg din Digterverden Skued,
Med Straalelys den i mit Hjerte lued –
Som Barnsomsgjenskin tyktes mig dens Glands
For Ynglingen at luttre Aand og Sands.

Mit Fædrelands de stolte høie Fjelde
Dets grønne Dale og dets dunkle Hav
Mig syntes trefold herlige at gjelde,
Forskjønnet af din Digtkunsts Tryllestav.
I Fossens Brusen troed jeg at finde,
Som udi Sneens Glands paa Fjeldets Tinde,
Et Billed paa din Lyse Digteraand,
Som høi og klar ei lænkes kan af Baand.

Stolt skued jeg din Haakon Jarl paa Hlade,
En Herre fra mit Norges Kjæmpetid –
Og Olaf Trygveson med Tanker glade
Jeg saa at grunde Christi Lære blid
Jeg haded Ondskab lav hos Asaloke 
Kjækt Danmark hilste mig i Palnatoke –
Fra Nidaros et Qvad hid til mig lød
Om Axel Thordsens og skjøn Valborgs Død.

Aladdin nu i Østens Morgenrøde 
Med Underlampen hævet høit i Haand,
Forblændte Øie monne selsomt gløde,
Almægtig fast ved Lampens stærke Aand;
Mens hist fra Nord Vaulundur Sage toner
Som blege Nordlys klart ved Isens Zoner;
Saa stilles vilden Glød i Østens Boe
Mod kolde Nordens stille, klare Roe.

Saalunde dine Kjæmpeaander svæve
I lyse Rader for mit indre Syn –
Høit over Jordeliv min Sjæl de hæve,
Forenet sammen til eet Brændpuncts Lyn.
Thi skal den Ild de i min Barm mon tænde,
Dig store Skjald til et Takoffer brænde;
Jeg skylder dig jo Sjelens Eviggrønt:
Begeistring for alt Stort og Godt og Skjønt!

O! kunde jeg blandt Norges Fjelde høie,
Dem du besang, dig skue selv, o Skjald!
Dog kun med Aandens og med Digters Øie
Du Stedet saae for Hakons, Axels Fald.
Thi kan jeg blot i Tanken her dig skue –
Det Billed dog for mig vil stedse lue
Med stærke Farver i et trofast Bryst,
Til Dødens Engel slukker Livets Lyst! –

Munchs far, dikteren Johan Storm Munch, var en omgangsvenn av Oehlenschläger under studietiden i København, og inspirert av ham i sin diktning. Han stod også for den første poetiske hyllest til Oehlenschläger fra Norge, et dikt som ikke er helt ulikt sønnens i oppbygning og billedsprog.

O ædle Skjald, som midt i Mulm og Nat
Paa Nordens Himmel straalte frem saa brat
Og spreder nu din skjønne Morgenrøde!
Ei værdigen kan tilke dig min Sang,
Hvor tidt mig kvæget har din Harpes Klang,
Men høit mit Hjerte banker dig imøde.
[...]

O favned dig mit Norges Granelund!
O varst du her i denne Aftenstund,
Da skulde dig mit varme Haandtryk tyde:
Modtag mit Hjertes Tak indtil min Grav,
For alt det herlige, som du os gav,
Og længe end din gyldne Harpe lyde!

Sommeren 1833 fikk Andreas Munch endelig oppfylt ønsket om å få se Oehlenschläger «blandt Norges Fjelde høie». Ved denne anledningen skrev han hylningsdiktet Oehlenschläger i Norge. I siste strofe henvender Munch seg direkte til Oehlenschläger, som han vil overrekke diktet: 

Du store Skjald! hvem Tidens Mestre loved' -
Tilgiv en ukjendt Yngling, at han voved'
At byde Dig velkommen i vort Nord!
Han kan ei gjennem Sværmen til Dig ile,
Paa Dig alene dog hans Blik maa hvile -
Da voved' han, og Hjertets Trang fik Ord. 

Vi vet at Munch faktisk overleverte Oehlenschläger dette diktet. På sin egen avskrift av diktet (NBO MS fol. 1560 B1) tilføyde han den 13. august 1833 følgende linjer: 

Kan jeg troe det? Har mit Øie hvilet

Paa den store Digters Flammeblik?

Er det ei en Drøm, at jeg har ilet

Til ham gjennem Sværmen før han gik?

At som Fader mild han til mig talte

Takked mig for Hilsnen jeg ham bød?

Det er saa! Hans Træk, hans Ord staae malte

I mit Indre dybt med Diamantglød [?] –

Og hiin Stund jeg først i Krandsen binder

I mit Livs de lyseste Kjærminder!

Den danske dikterens reiseerindringer ble utgitt som en diktsyklus høsten 1833 under tittelen Norgesreisen. Oehlenschläger, som overalt ble mottatt som en helt, beskriver sitt møte med Norge og nordmennene i til sammen 35 dikt, ledsaget av et kobberstikk av Krokkleiva, signert landskapsmaleren Jens Peter Møller. I ett av diktene (Den unge Digter) treffer leseren på den nå 22 år gamle Andreas Munch. Munch plasseres først i sin slekt, og siden relaterer Oehlenschläger Munchs slekt i sin egen biografi.

Venligt besøgte mig nys en Digter, bragt af en Maler.
(Trofaste Munk! i Paris malte du Skialden som ung.)
Skiøn var Sangen, som Ynglingen skrev og rakte beskeden;
Kiær er mig Digterens Slægt, thi den nedstammer fra Storm.
Elskede Pleiefader! Ak hvis Du nu leved og saa mig
I Dit Færdreneland! Kommer Du her i din Æt,
For at byde Velkommen den danske Skiald, hvem du Næred
Først med din Digterild? Møder paa Bierget maaskee
Mig Din Aand, som en Barde, med flagrende Klæder og Langspil?

Hilser Du mig i Din Sky? Rækker du Harpen Din Søn?

Den som introduserte Andreas Munch for Oehlenschläger var øyensynlig maleren Jacob Munch, hans fars fetter. Faren selv, som hadde kjent Oehlenschläger i studietiden, var død året i forveien. Oehlenschläger hadde tilbragt årene mellom 1805 og 1808 på reise i Europa. Sommeren 1808 traff han Jacob Munch, som hadde fått offentlig stipendium etter tiden ved akademiet i København, og som studerte i Paris, visstnok under den store Jaques-Louis David. Det var her han malte sitt Oehlenschlägerportrett, som i dag henger på Frederiksborg slott utenfor København.

Jacob og Johan Storm Munch var imidlertid ikke de eneste av Munchs slektninger Oehlenschläger kjente. Som barn ble han satt i Efterslægtsselskabets skole i København, der den norskfødte dikteren Edvard Storm ble hans kjæreste lærer. Storm var Andreas Munchs grandonkel på farmorens side. Storm, forteller Oehlenschläger i sine barndomserindringer, fikk en egen glød og varme i stemmen når det ble tale om Norge: «Nu kommer vi til mit Fædreland, mit Barn». Møtet med Norge, og med lærerens grandnevø, manet frem bildet av den «elskede Pleiefader». I siste vers trer den unge dikteren Andreas Munch frem som Storms arvtager, tre år før han selv debuterte med en diktsamling. 

Ernst Bjerke

Le Fantôme de l'Opéra

Diktet «Den første Sorg» fra debutsamlingen Ephemerer (1836) er et av Andreas Munchs kjenteste. De første linjene viser seg imidlertid å ha fått langt større utbredelse enn hva man skulle tro; de er ad omveier gått inn i hva man kunne kalle verdenslitteraturen. Den lille Lotte, som diktet handler om, har vist seg å være et forstyrrende element for fans av Gaston Leroux' roman Fantôme de l'opéra, og for den saks skyld av den kjente musikalen basert på den. Internett flommer over av gode forslag til løsninger på «Lille Lotte»-problemet. Noen har da også funnet frem til løsningen, som altså ligger hos Andreas Munch: «La petit Lotte pensait à tout et ne pensait à rien», heter det hos Leroux. «Den lille Lotte tænkte paa Alt og Ingenting», heter det i Munchs original.

Hovedpersonen i Leroux' roman, som i Andrew Lloyd Webbers musikal, lyder det norskklingende navnet Christine Daaé (hun har da også skandinavisk bakgrunn), samt det intime tilnavnet «La petite Lotte», etter sitt yndlingseventyr fra det høie nord, som faren leste for henne da hun var barn:

«Il y avait une historie qui commencait ainsi: 'Un roi s'était assis dans une petite nacelle, sur une de ces eaux tranquilles et profondes qui s'ouvrent comme un oeil brillant au milieu des montes de la Norgevege...' Et une autre: 'La petite Lotte pensait à tout et ne pensait à rien. Oiseau d'été, elle planait dans les rayons d'or du soleil, portant sur ses boucles blondes sa couronne printanière. Son âme était aussi claire, aussi bleue que son regard. Elle câlinait sa mère, elle était fidèle à sa poupée, avait grand soin de sa robe, de ses souliers rouges et de son violon, mais elle aimait, par-dessus toutes choses, entendre en s'endormant l'Ange de la musique'».

Teksten ligger ikke langt fra Munchs original, først de to siste versene av andre strofe avviker fra hans tekst. Oversettelsen er endog så direkte at Munchs sommerfugl er blitt en oisaeau d'été – en sommer-fugl! 

«Den lille Lotte tænkte paa Alt og Ingenting,
En Sommerfugl hun svæved' i Solens Guld omkring,
I sine gule Lokker hun Vaarens Krone bar,
Som hendes Blik var Sjælen saa lyseblaa og klar.

Hun kjælte for sin Moder, hun var sin Dukke tro,
Hun saae paa sine Klæder og sine røde Skoe;
Men over Alle elskte hun dog en liden Fugl,
Som Fader havde fanget paa Sneen sidste Jul». 

Men hvor er Leroux kommet over Munchs tekst? Dette har så langt vært ukjent. Svaret ligger i det foregående avsnittet i romanen. Eventyrene faren leste for den unge Christine Daaé var «les belles, douces ou terribles légendes du pays du Nord», heter det. Leroux nevner spesielt «les contes d'Andersen» og «les chants du grande poète Runeberg». Og her er vi for første gang ved løsningen. 

I 1879 utkom det i Paris en oversettelse, ved Hippolyte Valmore (1820-92), av J. L. Runebergs Kung Fjalar (1844). Denne boken, Le roi Fialar. Précédé de Le porte-enseigne Stole [ie. Stål], La nuit de Noël, Hanna, etc., som idag er meget sjelden, inneholder også prosaoversettelser av to av Andreas Munchs dikt: «Et Fjeldvand» og «Den første Sorg», «La premiere chagrin d'un enfant». Det er her Leroux har funnet sitt nordiske eventyr. Kilden til kallenavnet i romanen er altså Valmores Munchoversettelse.

 
Ernst Bjerke

Praktutgaven av Brudefarten

Boken slik den kom fra forlaget: Bindet, kasettens for- og bakside, samt smussomslaget.

Vi vet lite om hvordan praktutgaven av Kongedatterens Brudefart (1878) kom istand. En direkte foranledning kan meget vel ha vært prinsesse Thyras bryllup med hertug Ernst August av Cumberland, som stod i Christiansborgs slottskirke samme år. Subskripsjonsinnbydelsen er datert i oktober, men boken kom ut i tide til det kongelige bryllupet den 21. desember (anmeldelsen over er f. eks. datert 19.12.78). Vi vet i alle fall at ett eksemplar av praktutgaven ble innbundet i helskinn istedetfor sjirting, utstyrt med en versifisert dedikasjon fra forfatteren, og skjenket prinsesse Thyra i forbindelse med hennes egen «brudefart». Boken, som for noen år siden ble solgt hos Peter Grosell i København, ble dengang beskrevet som «Gaveeksemplar i rødt hellæder, hvor man har anvendt dekorationerne fra det oprindelige dekorerede hellærredsbind. Med stor dedikation på vers til hertuginden af Cumberland. Eksemplaret er givet som folkegave til prinsesse Thyra ved hendes giftemål med hertugen af Cumberland 1878 og bærer hendes kronede super-exlibris i form af et T». Blant Munchs etterlatte papirer i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, MS fol. 1873, 3, ligger et utkast til dedikasjonsverset:

En nordisk Kongedatter atter drager 
I fremmed Land til Lykke og til til Glands 
Fra Hjemmet ad, da Hjertets Time slog –
Maaskee med Venlighed hun med sig tager
det Sagn om Kongemøens Brudetog

En nordisk Digter for sin Harpe Kvad
Men Kunsten [...], Blad for Blad
De skjønne Billeder om Kvindetro,
Om Lykken, som i Kjærlighed kan boe.

Naar hun i fremmed Land ved Husbonds Side
Paa Barndomshjemmet tænker mangengang,
Da vil til Øiet stige Taarer blide,
Da kan hun nynne paa Kristinas Sang

Ei Norges Fjelde vel til hende vinke
Men yndigt hendes Danmarks hulde Vang
Og Venerne fra Østersø Øresund vil blinke 
Igjennem Sydens Pragt med Hjemvees Trang 
Med Hjemvee [...] Blik igjennem Sydens Pragt

Thi Hjemveeskilden har i Norden Magt,
Fra Fjeld og Dal der lige stærkt kan rinde
Til Hjertet selv om Lykken er derinde
Og Troskabspagten [...] har sin Fylde bragt 

Munch hadde også trukket frem Kongedatterens Brudefart noen år tidligere, da prinsesse Thyras eldre søster Alexandra giftet seg med den senere kong Edward VII av Storbritannia. I et brev til H. C. Andersen i 1863 skriver han: «For den yndige engelske Kongebrud, Prindsesse Alexandra, har jeg ogsaa hos Dronningen oplæst min »Kongedatterens Brudefart« og havde paa Grund af Æmnets Lighed med det nu Forestaaende tilføiet nogle Slutningsvers, som bleve godt optagne». Emnets likhet synes å ha vært foranledningen også i 1878.

Diktet ble i samtidige anmeldelser regnet som Munchs kanskje mest fullendte verk, og bygger på historien i Håkon Håkonsonssaga om prinsesse Kristin Håkonsdatter, som i 1258 ble gift med prins Felipe av Castilla og León, en bror til kong Alfons X. Det det stod første gang på trykk i diktsamlingen Nye Digte (1850), og kom som egen bok i Christiania i 1861. Restopplaget ble senere kjøpt av G. E. C. Gad i København, som utstyrte boken med nytt omslag og et nytt portrett av Munch. Diktet var også populært i utlandet, og ble oversatt til tysk hele tre ganger (1861; 1866 og 1882). Praktutgaven, den danske tredjeutgaven fra 1878, er som bokkunst betraktet et høydepunkt i sin genre. Illustratøren, Lorenz Frølich var en omgangsvenn av Munchs, og har bidratt med en tegning til Amalia Munchs album. Det var den kjente grafikeren F. Hendriksen som skar Frølichs tegninger i tre. Da det til 100-årsdagen for Munchs fødsel i 1911 utkom en fjerde utgave, benyttet man imidlertid stort sett fotografiske reproduksjoner Frølichs originalillustrasjoner.

Noen år etter den danske praktutgaven fulgte en ny tysk oversettelse, utgitt i samme utstyr. Den tyske utgaven er om noe enda mer påkostet en sitt forbilde. Oversetteren, den tyske forfatteren og redaktøren Emil Jonas har utstyrt boken med en dedikasjon til Grosherzogin Wilhelmine Marie Sophie Louise av Sachsen-Weimar-Eisenach, et introduksjonsdikt samt, bakerst, omfattende kommentarer og en biografi av Munch. Helt til slutt skriver han:

«Mit Rücksicht auf die in vorliegenden Werke befindlichen Initialen sei noch als Curiosum erwähnt, daß sich in der königlichen Bibliothek zu Kopenhagen ein Manuskript auf Pergament in lateinsischer Sprache aus dem XIII. Jahrhundert befindet, das die Psalmen Davids enthält und mit schönen in Farben strahlenden Miniaturbildern und Initialen geschmückt ist. Hinten ime Buche hat man eine Inschrift in altnordischer Sprache gefunden, die in deutscher Uebersetzung folgendermaßen lautet: «Dieses Buch ist ein Geschenk an Frau Ingeborg Erlingstochter von Jungfrau Christine Hakonstochter». Die Annahme – so schreibt mir der Dichter – daß dies Psalmbuch ein Geschenk der Königstochter Christine an eine der norwegischen Frauen, welche sie nach Spanien begleiteten, sei, scheine nicht ohne alle Berechtigung zu sein. Der geniale Illustrator des Dichterwerkes, Herr Frölich, har die Randzeichnungen der Initialen dem obengedachten alten Manuscripte entlehnt».

Kristinapsalteret i Det kongelige Bibliotek, som har katalogsignaturen Gammel kongelig samling 1606 4to, og dateres til Paris ca. 1230, er blitt digitalisert i sin helhet. Innskriften det er tale om lyder «Thena saltar ate iunfru kristinn doter hakuna k., gaf fru ingibior ellinn dótær, gefe Gud henne uel at niota saltaræns ok halfu bætre astar mans sins sins». Frølich kan godt ha vært inspirert av Kristinapsalterets initialer da han tegnet vignettene i Kongedatterens Brudefart, men de befinner seg uttrykksmessig nokså fjernt fra hverandre.

Praktutgaven av Brudefarten ble godt mottatt. Morgenbladet bragte den 19. desember 1878 følgende anmeldelse:
 
«Kongedatterens Brudefart. Et Digt i tolv Romanser af A. Munch. Tredie Udgave. Med Illustrationer af Lorenz Frølich. Kjøbenhavn. G. E. C. Gad. 1878. 

– Ogsaa dette Pragtverk svarer til de Fordringer, man i vore Dage stiller til et saadant. Det smukke Udstyr forøges end mere ved det særdeles smagfulde Bind, som Forlæggeren – ogsaa efter Frølichs Tegning – har ladet komponere til Bogen. I sine to foregaaende, mere tarvelige Udgaver, har «Kongedatterens Brudefærd» [sic] fundet et stort Publikum, som neppe bliver mindre, naar Digtet nu udgaar for tredie Gang, ledsaget af Frølichs vellykkede tegninger».

Ernst Bjerke

Halfdan Kjerulfs plass

Etter at slottet stod ferdig, fremstod områdene rundt som uryddige i sammenligning. Tullinløkken var lenge en kålåker. Men på begynnelsen av 1860-tallet var det triangelet mellom St. Olavsgate, Frederiksgate og Christian Augusts gate som naboene klaget mest høylydt over. Plassen lå fullstendig brakk, og var for liten til å kunne tjene som byggetomt. Naboene, med den driftige byggmester B. T. Bindeballe i spissen, samlet inn 55 spesidaler, og henvendte seg til Selskabet for Christiania Byes Vel. Bindeballe selv bidro ytterligere med 100 lass matjord. Til tross for visse uoverensstemmelser – både kommunen og staten, ved slottet, betraktet seg som eiere av marken – kom man i gang med arbeidet. Det ble montert en drikkefontene på et granittfundament, og det ble kjørt på henved 500 lass jord og hundrevis av tønner med shingel. Trær og busker – alm og lind – ble bestilt fra Tyskland. I 1865 fulgte ytterligere to store og to mindre almer, samt en mengde visstnok svært moteriktige busker. Til slutt ble det hele innhegnet med et pent stakitt. 

Slik lå plassen da det i 1871 innkom et brev til Selskabet for Christiania Byes Vel fra komponisten Edvard Grieg. Grieg satt den gang i spissen for en komité nedsatt med det formål å få reist et monument over komponisten Halfdan Kjerulf, den første norske komponist av internasjonalt format, som var død noen år tidligere. Billedhuggeren Julius Middelthun hadde allerede utformet bysten, som opprinnelig var tenkt plassert ved komponistens grav, men som man nå mente heller burde stå synlig i byen. Komiteen fikk tillatelse til å sette opp bysten i den nyanlagte lille parken, som endatil ble oppkalt etter Kjerulf.

På denne tiden hadde Christiania Kunstforening store planer for Kjerulfs plass. Men foreningen hadde små midler, og henvendte seg til Christiania Byes vel for å få dekket utgiftene: til sammen 400 spesidaler for benker, gitter og en drikkefontene. Flere ansøkninger ble avslått, og først da pianofabrikant Karl Hals personlig møtte opp i Selskabets generalforsamling, ble det fart i sakene. Han kunne fortelle at Kunstforeningen, som i et anfall av lettsinn allerede hadde fått montert en fontene tegnet av H. E. Schirmer, ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg. Christiania Byes Vel måtte tre støttende til. Fontenen var utformet med en fremstilling av Psyke, som Olaf Bull har skrevet om i diktet ved samme navn.

Middelthuns byste av Kjerulf ble avduket i 1874, på det som etter hvert var blitt en elegant liten park med trær, busker, benker og springvann. For anledningen hadde Edvard Grieg komponert en kantate til et dikt av Andreas Munch, som ble fremført av Studentersangforeningen og Håndverkernes sangforening:

Nu Halfdan Kjerulf er vandret hen
til de ukjendte Regioner,
Hvorfra ingen Røst kan komme igjen,
Selv ikke hansliflige Toner.

Om kvelden ble det arrangert fakkeltog til Kjerulfs plass med kransenedleggelse på monumentet. Bysten er ifølge Store norske leksikon ’et meget verdig uttrykk for takknemligheten til en komponist som la de viktigste byggestener til norsk musikks fantastiske vekst og utvikling i siste halvdel av 1800-tallet.’

Mer eller mindre slik stod Halfdan Kjerulfs plass etter alt å dømme frem til 1910, da Middelthuns byste fikk selskap av to andre: Ingebrigt Viks portrett av Hans Gude, Anders Svors av Adolf Tidemand, og sist men ikke minst, i 1912, Jens Munthe Svendsens portrett av Andreas Munch. Dermed hadde man bragt sammen byster av de fire menn hvis navn er knyttet til Brudefærden. 

Brudefærd i Hardanger er et av norsk kunsthistorie kjenteste malerier. Bildet er et typisk eksempel på opphavsmennenes samarbeid: Gude malte landskapene, Tidemand menneskene. Brudefærden ble presentert ved en stor festkveld på Christiania Theater i 1849. Her skulle bildet gjenskapes som tableau vivant på scenen. Bakgrunnen fra Brudefærden, Hardangerfjorden med fjellene, var blitt malt på et svært lerret, og på scenen foran denne kulissen var det plassert en båt med byfolk (visstnok byens vakreste damer og kjente herrer) utkledd som bønder i nasjonaldrakter. Hensikten var å gjenskape maleriet så nøyaktig som mulig med levende modeller.

Så kunne festlighetene begynne med sang og spill. Et stort mannskor urframførte en sang av Halfdan Kjerulf og Andreas Munch over bildet. Munchs dikt Brudefærden. Efter Gude og Tidemand ble utgitt i hans samling Nye Digte i 1850.

Der aander en tindrende Sommerluft
Varmt over Hardangerfjords Vande,
Hvor høit mod Himlen i blaalig Duft
De mægtige Fjelde stande.
Det skinner fra Bræ, det grønnes fra Li,
Sit Helligdagsskrud staaer Egnen klædt i –
Thi see! over grønklare Bølge
Hjemglider et Brudefølge.

Det var visstnok kunstneren Eilif Peterssen som tok initiativet til å samle Brudefærdens fire opphavsmenn på Kjerulfs plass. Både han og Lorentz Dietrichson satt i styret for et legat opprettet av kjøpmann H. A. Benneche til fremme av norsk kunst, og det var i dette styret at saken ble fremmet. I 1906 ble det besluttet å bruke flere års avkastning av legatet på å bestille portrettbyster av Tidemand, Gude og Munch. Bystene ble bestilt direkte fra kunstnerne: Tidemand og Gude ble modellert av henholdsvis Ingebrigt Vik og Anders Svor. Andreas Munch-bysten ble utformet av Jens Munthe Svendsen, men var først ferdig et par år etter de andre. Derfor fikk kommunen også problemer med å passe den inn på plassen. Istedet ble det foreslått å anbringe Munch-bysten nederst i Wergelandsveien nedenfor Grotten. Legatstyret satte det imidlertid som en ufravikelig betingelse at alle fire menn knyttet til Brudefærden skulle samles på Kjerulfs plass. Derfor ble til slutt Gustav Vigelands Nordraak-statue plassert i Wergelandsveien, og Munch tok plass sammen med Kjerulf, Tidemand og Gude. Den 2. juli 1912 kunne Lorentz Dietrichson avduke de tre nye bystene og overlevere dem til ordføreren. Begivenheten gav anledning til en vise av Vilhelm Dybwad:

Fjernt fra den virkelige verden

hvor Halfdan Kjerulfs støtte staar,

har de nu samlet «Brudefærden»

som har vært spredt i mange aar.

Kjerulf har selskap av klikken:

Gude og Munch og Tidemand.

Ja, kort sagt: hele romantikken

har de sat op ved siden a'n.

En dag i sommer trak de sløret a'

hvorfor sang ingen «Brudefærden» da?

Jo, ser De, komiteen tænkte vel:

«Nu som de er fire, kan de synge'n selv!»

Plassen kom etter dette snart i forfall. Omkring 1930 ble Frederiksgate utvidet og Kjerulfs plass betydelig beskåret. Grøntanlegget ble vanskjøttet, og Psykefontenen ble omsider flyttet til Nordpolen på Sandaker. Først på 1980-tallet lykkedes det å sette plassen mer eller mindre tilbake ved hjelp av midler fra dens nærmeste nabo, Norsk Arbeidsgiverforening. Parken fikk nytt jernstakitt, nye smijernsbenker, og fontenen ble tilbakeført. På forsommeren 1984 ble Halfdan Kjerulf plass på nytt overlevert kommunen ved ordfører Albert Nordengen. Også ved denne anledningen var det Studentersangforeningen som stod for musikken.  

Ernst Bjerke 

«Paul Lange og Amalia Munch»

I sin bok om Ole Richter. Ungdom og stortingsvirke (Oslo 1957) forteller Per Fuglum om Richters forhold til Andreas Munchs andre hustru Amalia Raben. Fuglum hadde blant annet tilgang til Amalias korrespondanse med venninnen, forfatteren Johanna von Hofsten, som dengang befant seg i Andreas og Amalia Munchs datter, Anna E. Munchs eie. 

Amalie Raben fotografert i 1863

Statsminister Ole Richter tok som kjent i 1888 livet av seg i ministerhotellet i Stockholm. Foranledningen var  at Bjørnson hadde offentliggjort fortrolige opplysninger han hadde fått fra ham om regjeringens stilling. I skuespillet Paul Lange og Thora Parsberg forsøkte Bjørnson ti år senere å renvaske sitt eget rykte og gi Richter et verdig ettermæle.

Etter stortingets opløsning i 1860, forteller Fuglum, reiste Richter utenlands. Allerede sommeren 1857 var han blitt kjent med Amalia Raben i Christiania. De vedlikeholdt kontakten og han skrev ofte brev til henne. Da det ble brudd mellom ham og Karen Anker, datter av Peter Anker på Rød ved Halden, «flammmet» hans interesse for Amalia Raben opp. Fuglum beskriver henne som «en rikt begavet kvinne, fint dannet, karakterfast og dypt religiøs.» Våren og sommeren 1860 tilbragte hun ved badestedet Bourbonne-les-Bains nord i Frankrike, og Richter skyndte seg hit. Men, som Fuglum skriver, «om han enn satte stor pris på henne og lengtet etter å stifte hjem og familie, kunne han ikke fatte noen avgjørelse. Etter få dager fortsatte han reisen». Richter «lengtet etter en mer regelmessig og trygg tilværelse, etter hjem og barn». Han vedlikeholdt stadig kontakten med Amalia Raben, og sommeren 1863 fridde han og fikk hennes ja. Hennes far, grev Gregers Raben til Aalholm, motsatte seg forbindelsen, og Richter var selv usikker. Etter de bitre skuffelser han hadde lidd i sitt tidligere liv vågde han tilsynelatende ikke å tro at han igjen ville få oppleve et helt og sant kjærlighetsforhold. I fortolig vennelag hevdet han at «hans Hjerte forlængst var udbrændt». 

Fuglum påpeker at «det er meget mulig at de slag en ublid skjæbne hadde gitt ham, fikk ham til å betrakte ekteskapet fra et mer fornuftsmessig synspunkt». Onde tunger talte på denne tiden om Richters jakt på velstående unge piker, og det kan nok ha vært en kjerne av sannhet i ryktene. «Jeg tør ikke benægte de Historier, der fortælles om Attentater paa rige Jenter, men Spekulation af den Art er i den Grad modsat hans hele stemningsfulde, poetiske Anlæg, at jeg betvivler dem», skrev dogboksforfatteren Ludvig Daae. En av Richters nære venner skrev til ham at selv om det i dette tilfellet ikke var «udelukkende en Hjertesag, i Ordets egentlige Betydning», burde han likevel slå til: «vil Du dog bringe Hjertet med i denne som i enhver Beslutning Du fatter». I brev til Johanna von Hofsten (28.9.1863) forteller Amalia Raben om hans «mange fortvivlede Hensyn og Forskjelligheden i Grundanskuelser» og la til at «det var ikke et Hjerte alene som han bejlede til.» Høsten 1863 brøt hun derfor forlovelsen. «Etter bruddet», forteller Fuglum, var Richter «svært deprimert, og hans nærmeste nærte en tid alvorlig bekymring for ham». To år senere var Amalia Raben gift med Andreas Munch. 

I et brev til A. F. Krieger noen år senere (3.11.1869) skriver Bernard Dunker om affæren. «Ja visselig sagde man for nogle aar siden at Richter havde været forlovet med Frøken Raben, men havde hævet Forbindelsen, da Fatter ikke vilde punge ordentlig ud. A. Munch var nøisommere». Til dette må tilføyes av grev Raben heller ikke godtok forbindelsen mellom sin datter og Munch, og brøt all kontakt med dem som følge av ekteskapet. Vi får vel forstå Dunker dithen at for Munch var ikke pengene hovedsaken.

Ernst Bjerke

Jødesaken referert i Tyskland

Arrestasjonen av de to jødiske handelsmennene Leon Lopez og Emmanuel Philipson som ble omtalt kritisk i «Den Constitutionelle» med Andreas Munch som redaktør høsten 1844, og som danner bakgrunnen for hans skuespill Jøden, fikk også adskillig oppmerksomhet i utlandet. Omtalen av saken i en av tidens viktigste tysk-jødiske aviser, Allgemeine Zeitung des Judenthums (AZJ), viser at «Nellas» bekymring for at saken – og ikke minst den illiberale jødeparagrafen i seg selv – ville sette Norge i dårlig lys i utlandet, var langt fra uberettiget. Avisen, redigert av rabbineren Ludwig Philippson (1811-1889), var tidens ledende organ for Tysklands liberale jøder, og redaktør Philipson kunne allerede et par uker før saken om de to arresterte jødene ble kjent i Tyskland melde at jødespørsmålet i Norge ikke bare ble diskutert i byene, men også blant landets bønder, «hvis fordommer mot jødene, som for dem kun er kjent fra Bibelen og gamle tradisjoner, er svært store» (AZJ 14.10.1844). To uker senere bragte avisen en oversettelse av «Nellas» dekning av arrestasjonen av Lopez og Philipson 29. september samme år, som i tysk sprogdrakt konkluderte med at «Solche handgreifliche Beispiele sind wol geeignet das Barbarische, Unglaubliche unserer Judengesetze einem Jeden in’s Ohr zu schreien» (AZJ 28.10.1844). Interessant nok hadde redaktøren utelatt ordet «det marokkanske», som i Munchs penn (?) i originalen følger «det barbariske».  

«Den Constitutionelle» skrev ikke mer om saken etter 6. november 1844, men noen som stod nært «Nellas» syn på jødeparagrafen må ha formidlet sakens utvikling videre til det tyske-jødiske publikum. Allgemeine Zeitung des Judenthum trykte i midten av desember et brev fra Christiania hvor avisens anonyme korrespondent kunne berette om sakens triste utfall: jøden Lopez hadde som sefardisk jøde blitt løslatt fra varetekt på grunnlag av en gammel bestemmelse som fritok «portugiserjøder» (sefardim) fra kravet om leidebrev til Norge, mens Emmanuel Philipson, ute av stand til å betale en mulkt pålydende 800 spesiedaler, hadde blitt satt i fengsel på vann og brød i tredve dager. «Og slik sitter han nå i streng forvaring som et offer for barbariet i våre lover; kun den mørkeste middelalder verdige». Den anonyme korrespondenten øynet imidlertid håp, og mente at episoden ville føre til at «selv de mest hårdnakkede konservative og til og med bøndene vil finne sine nåværende standpunkt uholdbare, og i neste stortingsperiode etterkomme kravet om forandring [av jødeparagrafen]. Lærdommen fra dette eksempelet er i det minste sterk nok til å vise på det klareste hvilke absurditeter forbudet fører til» (AZJ 16.12.1844). 

Andreas Snildal