Den skjønne, farlige Nabo

Det følgende diktet ble trykt som tillegg til en artikkel om Vesuv – «den skjønne, farlige Nabo» – som Munchs venn og nabo Carl Andersen (1828-83) publiserte i Illustreret Tidende i 1877. Som et av Munchs siste dikt, er det ikke kommet med i noen diktsamling.

Dybt under Napolis deilige Kyster,

Hvor ved Naturens svulmende Bryster

Yppigste Liv suger Magt –

Lurer den gamle Ildflod end stedse,

Den, i hvis flammende, hvirvlende Kredse

Engang Pompeji blev lagt.

Ned fra Vesuv den stundom end bryder,

Ruller og knitrer og glødende flyder

Udover Byer og Land;

Intet kan standse dens vældige Veie,

Hvor den har havt sit fortærende Leie,

Bliver kun Lava og Sand.

Ikke for altid dog Livet her viger:

Stedse paany af Asken opstiger

Gjenfødt Hesperiens Lund.

Børnene glemme, hvad Fædrene lede,

Juble og dandse igjen paa den hede,

Frugtbare, farlige Grund.