Før debuten

Den siste tiden har Andreas Munch-selskapet hatt oppmerksomheten rettet mot Munchs tidligste diktning. Ved utgivelsen av den lille boken Til min Fader ifjor, bragte selskapet for lyset de tidligste kjente diktene fra Munchs hånd, skrevet i hans siste skole- og første studietid. Denne samlingen ble aldri offentliggjort i samtiden, og som Munchs bokdebut regnes derfor diktsamlingen Ephemerer, utgitt 8. november 1836. I avisen Den Constitutionelle, intelligenskretsens organ, skrev A. M. Schweigaard en lysende anmeldelse. Ved Ephemerer hadde Munch «deels retferdiggjort, deels forøget de Forhaabninger, som han forhen har vagt». Man skulle med andre ord to at Munch allerede var trådt frem for publikum som dikter.

Mens Til min Fader inneholder relativt umodne og tildels hjelpeløse forsøk, inneholder Ephemerer flere av Munchs beste og kjenteste dikt, som «Vandliljen», «Mit Fødeland» (Hvor i Verden jeg gaaer) og «Barnets første Sorg» (Den lille Lotte). Gapet mellom de to samlingene er åpenbart for enhver leser, men ytterst få dikt er kjent fra den mellomliggende perioden, som må betraktes som formativ for Munchs forfatterskap. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling finnes det enkelte diktmanuskripter fra denne tiden, men grundige undersøkelser i tidens avislitteratur har nå avdekket at ikke rent få dikt av Munch faktisk ble publisert før debuten med Ephemerer.

I sine Barndoms- og Ungdoms-Erindringer (1873, s. 190f) forteller Munch selv utførlig om sitt første trykte dikt. «Endnu medens de sidste Forberedelser til den vigtige Prøve [examen artium] stod paa, kom Efterretningerne om Juli-Revolutionen i Paris og vakte almindeligt Røre i vor stille Hovedstad. Denne store Begivenhed greb ogsaa mig dybt; jeg sværmede jo dengang paa Ungdommens Viis for Frihedens taagede Ideal. Især var det mig mærkværdigt, at jeg skulde see den gamle Lafayette, Frihedshelten fra Amerika og fra den franske Revolution i 1789, igjen optræde i vor Tid. Jeg skrev en Ode til ham, som jeg, naturligviis unavngiven, indsendte til Morgenbladet, der dengang kun var et lidet Kvartblad, og hvori mit vistnok særdeles umodne Produkt virkelig blev optaget. Jeg var ikke lidet stolt deraf og kunde ikke blive kjed af den Nydelse at læse mine Vers paa Tryk, skjøndt jeg til samme Tid bævede for, at man skulde opdage Forfatteren. Denne Frygt kunde jeg vel sparet mig, thi Ingen lagde videre Mærke til Digtet eller brød sig om, hvem der havde skrevet det».

På bakgrunn av dette skulle man tro at Munchs første trykte dikt var å finne i Morgenbladet på sensommeren 1830, altså midt i den perioden da Til min Fader ble til. Gjentatte undersøkelser har imidlertid ikke kunnet avdekke diktet i denne årgangen av avisen. I sitt Forfatter-Lexikon nevner også J. B. Halvorsen, med Munchs erindringer som kilde, at oden til Lafayette skal ha stått på trykk i 1830. Men da heller ikke han synes å ha funnet diktet, har han nøyd seg med å skrive at det stod på trykk i «et af Bladene».

Det er derfor en liten nyhet at Andreas Munch-selskapet nå kan bringe for lyset Andreas Munchs første trykte dikt: «La Fayette», som stod på trykk i Morgenbladet den 18. juni 1834. Det var nemlig ikke Julirevolusjonen som var foranledningen for Munchs første fremtreden som dikter – det var Lafayettes død fire år senere! Da han skrev sine erindringer, hadde Munch åpenbart selv forvekslet de to anledningene. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling (MS fol 1560 B1) ligger dessuten Munchs manuskript i diktet, tydelig datert 1834.

Nytelsen ved å lese sine egne dikt på trykk gav åpenbart mersmak. Og neste gang Munch sendte et dikt til Morgenbladet, var han blitt sikrere på sitt eget talent. Munchs minnedikt over «Skuespiller Carl Winsløw», som også er gjengitt i Digte og Fortællinger, ældre og nyere (1855), stod på trykk i Morgenbladet 29. oktober 1834, og er signert med det utvetydige A. M. Siden fulgte flere dikt under samme signatur i avisen:

A. M.: «Carlsdagen» (til Carl Johan), i Morgenbladet 30. januar 1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «Frøken Hanna Hegermann» (minnedikt over Didrik Hegermanns datter), i Morgenbladet 14.2.1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «F. U. Arneberg» (minnedikt), i Morgenbladet 23.7.1835. Opptrykt i Mindedigte (1877).

A. M.: «Parabel at læses af Oehlenschlægers Forhaanere», i Morgenbladet 29.8.1835. Ikke senere opptrykt.

A. M.: «Juleaften 1835», i Morgenbladet 24.12.1835. Opptrykt i Ephemerer (1836). 

I katalogen over Jonas Skougaards bibliotek (1973, bd. IV, s. 217) finnes et diktmanuskript av Munch, et minnedikt over Peter Erasmus Müller, vedlagt et brev til redaktøren av Kjøbenhavnsposten, A. P. Liunge, datert 21.9.1834. Det ser således ut til at Munch forsøkte å sette sine dikt på trykk også i Danmark alleredei 1834. Det har ennå ikke vært mulig å undersøke saken nærmere, og det er derfor uavklart om og når diktet eventuelt kom på trykk.

Under kongebesøket i 1835 arrangerte Studentersamfundet et fakkeltog til ære for kongen og dronningen. Det falt i den unge dikteren Andreas Munchs lod å skrive en sang for anledningen. Denne sangen er gjengitt i en beretning fra fakkeltoget i Morgenbladet 6. oktober 1835, men ble også utgitt som leilighetstrykk for deltagerne: Sang til Deres Majestæter Kongen og Dronningen ved Studenternes Fakkeltog den 4de October 1835. Christiania. Trykt i det Lundhske Bogtrykkeri af C. L. Roshauw. Dette leilighetstrykket må regnes som Munchs første separat trykte arbeid.

Ut året 1835 utgav Munch sine dikt i Morgenbladet. Den 1. februar 1836 utkom imidlertid første nummer av Intelligenskretsens egen avis Den Constitutionelle, og det ble nå naturlig for Munch å sende sine dikt hit for offentliggjøring. Det første stod på trykk i et supplement til avsien for den 15. mars 1836, med tittelen «Det nye Norge». For første gang signerte Munch med fullt navn: «A. Munch». Diktet ble senere på året opptrykt i Ephemerer.

I beretningen fra 17. mai-feiringen 1836 trykte Den Constitutionelle den 18. mai en anonym prolog fremsagt på teateret. I neste nummer er prologen, som «fremsagdes i Theateret om Aftenen af Hr. Skuespiller Jürgensen» og var forfattet «af Hr. Student A. Munch i Christiania», trykt på nytt på grunn av unøyaktigheter i gjengivelsen dagen før. Prologen ble også gjengitt i Morgenbladet 19. mai, og er siden trykt i Digte og Fortællinger, ældre og nyere (1855) med tittelen «Syttende Mai».

Det siste dikt Munch selv satte på trykk i Den Constitutionelle før bokdebuten var «Jernmasken (Hermed et Staalstik)», den 10. juli 1836. Diktet ble opptrykt i Ephemerer (1836), og tittelen skulle tyde på at stålstikket som ledsager det i boken, trykt i Karlsruhe, forelå ferdig allerede i juli.

Med dette har vi altså en oversikt over Munchs trykte dikt før utgivelsen av debutsamlingen den 8. november 1836. Munchs aller første publiserte dikt er «La Fayette» fra 1834, og det første han satt sine initialer under var «Skuespiller Carl Winsløw» senere samme år. Munchs første separat trykte arbeid var et leilighetstrykk til kongebesøket i oktober 1835, og hans første dikt under fullt navn var «Det nye Norge» i mars 1836.

Utover poesien har Munch også utgitt en novelle før eller rudt tiden for debuten med Ephemerer. I bladet Bien for 1836 finnes fortellingen «Det hollandske Huus, en Barndomserindring. Original Fortælling». Fortellingen tar utgangspunkt i Munch-familiens hus i Christiansand og dets historie.

Ernst Bjerke

Digitaliserte leilighetstrykk

Andreas Munch var ikke bare sin periodes fremste lyriker, han var også den som i størst grad ble benyttet til å kaste glans over forskjellige offentlige og private begivenheter. Munch var den første norske kunstner som fikk en offentlig diktergasje, og som sådan var han en slags poeta laureatus, ikke bare for Universitetet, men også for staten. Han skrev dikt til de store begivenhetene både innenfor akademia og kongehuset, i tillegg til familiebegivenheter, bryllup og begravelser i sin egen omgangskrets. 

En betydelig del av Munchs dikteriske produksjon så først lyset i form av leilighetstrykk, gjerne bare ett falset ark, trykt i et begrenset opplag for deltagerne ved en eller annen begivenhet. Slike små trykksakene eksisterer ofte bare i få eksemplarer, og i den grad de er bevart, prioriteres de sjelden ved katalogisering og digitalisering av de store bibliotekene. Andreas Munchs-selskapet har derfor begynt å digitalisere Munchs lelighetstrykk, så langt det lar seg gjøre. Det er lenket direkte til digitalisatene fra selskapets bibliografi over Munchs leilighetstrykk.

Oehlenschlägers Ephemerer

Det kongelige Biblioteks eksemplar av Andreas Munchs debut Ephemerer (1836) er blitt digitalisert, og kaster nytt lys over forholdet mellom Munch og den danske romantiske dikteren Adam Oehlenschläger. Forholdet dem imellom er behandlet i forordet til Andreas Munch-selskapets bok Til min Fader (2014), samt i et innlegg her på bloggen. Munchs far var en omgangsvenn av Oehlenschläger under studietiden, og Munch traff selv den danske dikteren under hans besøk i Norge i 1833. Hans diktcyklus Norgesreisen (1834) inneholder endog diktet «Den unge Digter», om møtet med Andreas Munch i Christiania.

Det kongelige Biblioteks Ephemerer er innbundet i et fiolett kartonnasjebind, trykt på velin-aktig papir, med tittelblad i variant 2 (skjønt med 6-tallet i trykkeåret over, snarere enn under linjen), og med litografiet «Den første Sorg» bundet som frontispiece, istedetfor ved diktet det tilhører. På første friblad har Munch skrevet følgende versifiserte dedikasjon:

Til Hr. Prof. Oehlenschlæger,

med sønlig Ærbødighed

fra

Forfatteren.

En Mester smiler naar den unge Drømmer,

Den gamle Drøm om Harpen om igjen –

En Genius er som en ærlig Ven:

Hans Tale læger om den end fordømmer.

I katalogen over Oehlenschlägers etterlatte boksamling, Bibliotheca oehlenschlägeriana (1850), finner vi en liten avdeling – tilsammen bare bare seks bind – med nyere norsk lyrikk. Ved siden av Welhavens Digte (1839, nr. 817) og Halvhundrede Digte (1848, nr. 818), som ble utgitt i København, finner vi Wergeland representert ved Spaniolen (1840, nr. 819) og den posthume utgaven av udvalgte lyriske Digte (1846, nr. 820). Andreas Munch er likeledes representert ved to verker, Ephemerer (nr. 815, feilkatalogisert som Ephemeres) og Digte, gamle og nye (1848, nr. 816). Vi må tro at også sistnevnte har vært et dedikasjonseksemplar. Det er i alle fall fremhevet som «nit[idissimus]», hvilket kunne tyde på at det var tale om et gavebind.     

Amalia Munchs album

Fra 1879 av hadde Amalia Munch, som det dengang var skikk for husets frue, et album, en slags stambok, der hennes og mannens venner og bekjente kunne skrive en hilsen i form av en historie, et dikt, noen notelinjer, en akvarell eller en tegning. Datteren skjenket i sin tid dette albumet, innbundet i rødt helskinn med monogram i sølv på forpermen, til Universitetsbiblioteket i Oslo. Idag befinner det seg i Nasjonalbiblioteket med katalogsignaturen MS 8vo 1734. Åtte blad fra dette albumet ble trykt som vedlegg til Anna E. Munchs bok Et nordisk Digterhjem (1954), men størsteparten av albumet er fremdeles upublisert. På albumets første sider har Andreas Munch ført inn Et Fjeldvand (1836), formodentlig et av Amalias yndlingsdikt. Her finnes ellers bidrag – tekst noter og bilder – av blant andre Asbjørnsen, Grieg, Nicolaj Bøgh, Carl Ploug, Lorenz Frølich, C. P. Caspari, M. J. Monrad, Hans Gude, Theodor Kjerulf, Wilhelm Peters, Camilla Collett, P. N. Arbo, Christian Krohg, Magdalene Thoresen, W. Barth, Erika Nissen, C. Diriks, Niels W. Gade, Wilhelm von Hanno, Eilif Pettersen, D. G. Monrad, P. E. Lange-Müller, J. L. Ussing, Lorenz Dietrichson, Mathilde Dietrichson og Theodor Caspari. Fra tid til annen vil vi publisere enkelte av disse albumbladene her på Andreas Munch-selskapets nettsider.

I Aftenposten den 5.1.1952 finnes følgende notis om albumet: "Universitetsbiblioteket har som gave fra dikteren Andreas Munchs datter, malerinnen Anna E. Munch i København, mottatt en verdifull samling Andreas Munch-papirer av forskjellig slag. Foruten en hel del brev og portretter er det således et praktfullt album med tegninger av en rekke norske kunstnere, som Chr. Krohg, Eilif Peterssen, F. Collett, Vilh. Peters, C. Diriks osv., vers og prosa av P. Chr. Asbjørnsen, Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Jonas Lie, Edvard Grieg med flere. Albumet gir et levende bilde av hvor sterkt det norske elementet var i det kultursentrum Andreas Munch skapte i Danmark sammen med sin danske hustru. Universitetsbibliotekets Andreas Munch-samling er gjennom årene blitt ganske rikholdig, først og fremst takket være gaver fra hans datter."

The Maid of Norway

Andtreas Munchs roman Pigen fra Norge ble først trykt som føljeton i tidsskriftet For Hjemmet, som han Munch utgav i samarbeid med fetteren P. A. Munch, men kom som egen bok (egentlig et særtrykk av tidsskriftet) samme år (1861). Romanen kom i et nytt opplag i København i 1890, og endelig, i modernisert språkdrakt på det NS-vennlige forlaget Blix i 1944. Pigen fra Norge kom også i en rekke oversettelser. Den ble to ganger oversatt til tysk, en svensk oversettelse kom i to opplag, og i 1878 utgav Mary Birkbeck en engelsk oversettelse med tittelen The Maid of Norway. Mrs. Birkbeck avslutter forordet med å fortelle at «the etchings heading the chapters are reproductions, by the Typographic Etching Company, of pen-and-ink sketches done by my husband [Robert Birkbeck] while fishing in the valleys and yachting on the fjords of Gamle Norge».

Munchs leilighetstrykk

Andreas Munch var ikke bare sin periodes fremste lyriker, han var også den som i størst grad ble benyttet til å kaste glans over forskjellige offentlige og private fester og begivenheter. Munch var den første norske kunstner som fikk en offentlig diktergasje, og som sådan var han en slags poeta laureatus, ikke bare for Universitetet, men også for staten. Han skrev dikt til de store begivenhetene både innenfor akademia og kongehuset, i tillegg til familiebegivenheter, bryllup og begravelser, i sin egen omgangskrets. Det aller meste av denne leilighetspoesien er kommet med i Munchs forskjellige diktsamlinger, men ikke alt. En betydelig del av Munchs dikteriske produksjon så uansett først lyset i form av leilighetstrykk, gjerne bare ett falset blad, trykt i et begrenset opplag for deltagerne ved en eller annen begivenhet. 

En Brudefærd i Hardanger (Christiania 1879)

«En Brudefærd i Hardanger» er et av norsk kunsthistories kjenteste malerier. Maleriet ble presentert ved en stor festkveld på Christiania Theater i 1849. Her skulle bildet gjenskapes som tableau vivant på scenen. Bakgrunnen fra «Brudefærden», Hardangerfjorden med fjellene, var blitt malt på et svært lerret, og på scenen foran denne kulissen var det plassert en båt med byfolk (visstnok byens vakreste damer og kjente herrer) utkledd som bønder i nasjonaldrakter. Hensikten var å gjenskape maleriet så nøyaktig som mulig med levende modeller. Til denne anledningen skrev Andreas Munch en sang, som ble tonesatt av Halfdan Kjerulf. Denne sangen er fremdeles en av Munchs kjenteste, og en av de få som levere videre i norsk sangkultur. I 1879 utgav Christian Tønsberg en praktutgave av Munchs sang, ledsaget av tyske og engelske prosaoversettelser, notene til Kjerulfs melodi, samt et stålstikk av Tidemand og Gudes maleri. Andreas Munch-selskapet har her den glede å kunne presentere en digital faksimile av denne uvanlige boken, som samlet alle sider ved Gesamtkunstverket «Brudefærden», slik det var blitt presentert for publikum i 1849 – bilde, tekst og musikk.

Praktutgaven av Brudefarten

Boken slik den kom fra forlaget: Bindet, kasettens for- og bakside, samt smussomslaget.

Vi vet lite om hvordan praktutgaven av Kongedatterens Brudefart (1878) kom istand. En direkte foranledning kan meget vel ha vært prinsesse Thyras bryllup med hertug Ernst August av Cumberland, som stod i Christiansborgs slottskirke samme år. Subskripsjonsinnbydelsen er datert i oktober, men boken kom ut i tide til det kongelige bryllupet den 21. desember (anmeldelsen over er f. eks. datert 19.12.78). Vi vet i alle fall at ett eksemplar av praktutgaven ble innbundet i helskinn istedetfor sjirting, utstyrt med en versifisert dedikasjon fra forfatteren, og skjenket prinsesse Thyra i forbindelse med hennes egen «brudefart». Boken, som for noen år siden ble solgt hos Peter Grosell i København, ble dengang beskrevet som «Gaveeksemplar i rødt hellæder, hvor man har anvendt dekorationerne fra det oprindelige dekorerede hellærredsbind. Med stor dedikation på vers til hertuginden af Cumberland. Eksemplaret er givet som folkegave til prinsesse Thyra ved hendes giftemål med hertugen af Cumberland 1878 og bærer hendes kronede super-exlibris i form af et T». Blant Munchs etterlatte papirer i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, MS fol. 1873, 3, ligger et utkast til dedikasjonsverset:

En nordisk Kongedatter atter drager 
I fremmed Land til Lykke og til til Glands 
Fra Hjemmet ad, da Hjertets Time slog –
Maaskee med Venlighed hun med sig tager
det Sagn om Kongemøens Brudetog

En nordisk Digter for sin Harpe Kvad
Men Kunsten [...], Blad for Blad
De skjønne Billeder om Kvindetro,
Om Lykken, som i Kjærlighed kan boe.

Naar hun i fremmed Land ved Husbonds Side
Paa Barndomshjemmet tænker mangengang,
Da vil til Øiet stige Taarer blide,
Da kan hun nynne paa Kristinas Sang

Ei Norges Fjelde vel til hende vinke
Men yndigt hendes Danmarks hulde Vang
Og Venerne fra Østersø Øresund vil blinke 
Igjennem Sydens Pragt med Hjemvees Trang 
Med Hjemvee [...] Blik igjennem Sydens Pragt

Thi Hjemveeskilden har i Norden Magt,
Fra Fjeld og Dal der lige stærkt kan rinde
Til Hjertet selv om Lykken er derinde
Og Troskabspagten [...] har sin Fylde bragt 

Munch hadde også trukket frem Kongedatterens Brudefart noen år tidligere, da prinsesse Thyras eldre søster Alexandra giftet seg med den senere kong Edward VII av Storbritannia. I et brev til H. C. Andersen i 1863 skriver han: «For den yndige engelske Kongebrud, Prindsesse Alexandra, har jeg ogsaa hos Dronningen oplæst min »Kongedatterens Brudefart« og havde paa Grund af Æmnets Lighed med det nu Forestaaende tilføiet nogle Slutningsvers, som bleve godt optagne». Emnets likhet synes å ha vært foranledningen også i 1878.

Diktet ble i samtidige anmeldelser regnet som Munchs kanskje mest fullendte verk, og bygger på historien i Håkon Håkonsonssaga om prinsesse Kristin Håkonsdatter, som i 1258 ble gift med prins Felipe av Castilla og León, en bror til kong Alfons X. Det det stod første gang på trykk i diktsamlingen Nye Digte (1850), og kom som egen bok i Christiania i 1861. Restopplaget ble senere kjøpt av G. E. C. Gad i København, som utstyrte boken med nytt omslag og et nytt portrett av Munch. Diktet var også populært i utlandet, og ble oversatt til tysk hele tre ganger (1861; 1866 og 1882). Praktutgaven, den danske tredjeutgaven fra 1878, er som bokkunst betraktet et høydepunkt i sin genre. Illustratøren, Lorenz Frølich var en omgangsvenn av Munchs, og har bidratt med en tegning til Amalia Munchs album. Det var den kjente grafikeren F. Hendriksen som skar Frølichs tegninger i tre. Da det til 100-årsdagen for Munchs fødsel i 1911 utkom en fjerde utgave, benyttet man imidlertid stort sett fotografiske reproduksjoner Frølichs originalillustrasjoner.

Noen år etter den danske praktutgaven fulgte en ny tysk oversettelse, utgitt i samme utstyr. Den tyske utgaven er om noe enda mer påkostet en sitt forbilde. Oversetteren, den tyske forfatteren og redaktøren Emil Jonas har utstyrt boken med en dedikasjon til Grosherzogin Wilhelmine Marie Sophie Louise av Sachsen-Weimar-Eisenach, et introduksjonsdikt samt, bakerst, omfattende kommentarer og en biografi av Munch. Helt til slutt skriver han:

«Mit Rücksicht auf die in vorliegenden Werke befindlichen Initialen sei noch als Curiosum erwähnt, daß sich in der königlichen Bibliothek zu Kopenhagen ein Manuskript auf Pergament in lateinsischer Sprache aus dem XIII. Jahrhundert befindet, das die Psalmen Davids enthält und mit schönen in Farben strahlenden Miniaturbildern und Initialen geschmückt ist. Hinten ime Buche hat man eine Inschrift in altnordischer Sprache gefunden, die in deutscher Uebersetzung folgendermaßen lautet: «Dieses Buch ist ein Geschenk an Frau Ingeborg Erlingstochter von Jungfrau Christine Hakonstochter». Die Annahme – so schreibt mir der Dichter – daß dies Psalmbuch ein Geschenk der Königstochter Christine an eine der norwegischen Frauen, welche sie nach Spanien begleiteten, sei, scheine nicht ohne alle Berechtigung zu sein. Der geniale Illustrator des Dichterwerkes, Herr Frölich, har die Randzeichnungen der Initialen dem obengedachten alten Manuscripte entlehnt».

Kristinapsalteret i Det kongelige Bibliotek, som har katalogsignaturen Gammel kongelig samling 1606 4to, og dateres til Paris ca. 1230, er blitt digitalisert i sin helhet. Innskriften det er tale om lyder «Thena saltar ate iunfru kristinn doter hakuna k., gaf fru ingibior ellinn dótær, gefe Gud henne uel at niota saltaræns ok halfu bætre astar mans sins sins». Frølich kan godt ha vært inspirert av Kristinapsalterets initialer da han tegnet vignettene i Kongedatterens Brudefart, men de befinner seg uttrykksmessig nokså fjernt fra hverandre.

Praktutgaven av Brudefarten ble godt mottatt. Morgenbladet bragte den 19. desember 1878 følgende anmeldelse:
 
«Kongedatterens Brudefart. Et Digt i tolv Romanser af A. Munch. Tredie Udgave. Med Illustrationer af Lorenz Frølich. Kjøbenhavn. G. E. C. Gad. 1878. 

– Ogsaa dette Pragtverk svarer til de Fordringer, man i vore Dage stiller til et saadant. Det smukke Udstyr forøges end mere ved det særdeles smagfulde Bind, som Forlæggeren – ogsaa efter Frølichs Tegning – har ladet komponere til Bogen. I sine to foregaaende, mere tarvelige Udgaver, har «Kongedatterens Brudefærd» [sic] fundet et stort Publikum, som neppe bliver mindre, naar Digtet nu udgaar for tredie Gang, ledsaget af Frølichs vellykkede tegninger».

Ernst Bjerke

Munch i oversettelse

Andreas Munch var sin generasjons mest oversatte norske forfatter. Hans bøker ble oversatt først og fremst til tysk, men også til engelsk og svensk. Enkelte av hans dikt er også oversatt til fransk. Den franske oversettelsen av «Den første Sorg» spiller til og med en ikke ubetydelig rolle i Gaston Leroux' Le Fantôme de l'Opéra (Paris 1910) og i musikalen som bygger på den. Diktverket Kongedatterens Brudefart kom i tre forskjellige tyske oversettelser, og den tyske oversettelsen av Lord William Russell kom i to utgaver. I Sverige synes en av Munchs noveller, «En Nytaars-Legende» fra 1855, å ha fått stor utbredelse som folkelesning, nærmest som skillingstrykk, i tilsammen minst 15 utgaver, noen feilaktig tilskrevet fetteren P. A. Munch. Det følgende er et forsøk på en oversikt over oversettelser av Munchs skrifter, kronologisk ordnet innenfor hvert språk. Tillegg og rettelser mottas med takk.

Årets bok 2013

Andreas Munch-selskapets bokutgivelse for 2013 blir Munchs lille roman Den Eensomme. En Sjælehistorie fra 1846. Boken ble opprinnelig godt mottatt, men er i ettertid blitt selve kroneksemplet på den måneskinnsbleke romantikken som realismens forfattere foraktet. Munchs romantiske utforskning av sit eget sjeleliv ble av senere generasjoner avfeid som sykelig. Den Eensomme må regnes som en av våre aller første romaner, og har en interessant resepsjonshistorie, som vil bli behandlet i nyutgavens forord. Som tillegg til romanen har selskapet fått tillatelse til å trykke opp professor Bjørn Tysdahls artikkel «Ut av det litteraturhistoriske skyggeland – Andreas Munchs Den Eensomme», som går langt i å rehabilitere boken som en misforstått romantisk perle.

Munchs første forlegger

[Norsk Skillingsmagasin 3. oktober 1868]

I 1868 kunne Skillingsmagasinets abonnenter lese følgende portrett av Andreas Munchs første forlegger, Johan Dahl, som blant annet hadde utfordret sensurlovgivningen ved hjelp av Munchs debutsamling Ephemerer. Artikkelen, som ligger til grunn for mye av det som senere er skrevet som ham, er formodentlig skrevet av Paul Botten Hansen og inneholder en rekke interessante opplysninger om «vort Bogvæsens Historie».

Blandt den yngre Slægt i vort Land er det kun de egentlige Kjendere af vort Bogvæsens Historie, der have nogen Forestilling om, hvor ynkelig det stod til med Boghandelen endog her i Christiania ligetil for noget over en Menneskealder tilbage. De eller rettere den Eneste, som kaldte sig Boghandler, besad ingen Forbindelser eller Credit paa Europas større Bogmarkeder, ja endog fra Danmark naaede sjelden Andet herop end Skolebøger, Opbyggelsesskrifter og dens Slags Morskabslæsning, som tiltrækker Massen, og det vil ingenlunde altid sige den bedste. Vel gaves der unægtelig dengang Bogelskere her i Landet, der anlagde Samlinger, som vi nu skulde have meget vanskeligt for at paavise Magen til, men de fik altid sin Forsyning directe fra den danske Hovedstad, medens den større Deel af den Almeenhed, der skulde kaldes den dannede, væsentlig var indskrænket til vor egen Presses tarvelige Frembringelser. Hvad der engang imellem var at faae, solgtes til urimelige Priser, thi den ringe Concurrence satte de Handelsborgere, der solgte Bøger i sine Boder, istand til at beregne sig en urimelig Fordeel. Om nogen Forlæggervirksomhed af Betydning var der naturligvis allermindst Tale, men da her udkom saa Lidet, og der dog var ikke saa faa, som gjerne læste en Bog, naar de kunde faae den fat, har Datidens literære Virksomhed alligevel næppe været saa brødløs, som man kanskee forestiller sig. Naar det engang imellem gjaldt at faae Noget istand, kunde der endog betales høit; for en Oversættelse (fra Tydsk) af Walter Scotts Wodstock [Christiania 1827f] skal Vedkommende endog have faaet et Honorar af hele 300 Spd.

Det første Forsøg til en virkelig Boghandlerforretning blev omtrent 1825 gjort af Bogbinder [Johan Christian] Hoppe i Forening med daværende Underbibliothekar F. W. Keyser og Lector, siden Professor John Messell. Dette var Mænd med Indsigt i Faget og Interesse derfor, men de to sidstes Embedssysler hindrede dem fra i Længden at befatte sig med Forretningen, og den blev derfor snart opgiven. I 1829 aabnede J. W. Cappelen, der tidligere havde studeret Theologi, en Boghandel, der ogsaa fordeelagtig udmærkede sig fremfor de tidligere sletforsynede Boglader i Christiania. Men egentlig epokegjørende i vor Boghandels og dermed tillige i vort hele literære Væsens Historie blev først den Mands Fremtræden, hvis Portrait «Skillingsmagasinet» idag byder sine Læsere.

Johan Fjeldsted Dahl er født i Kjøbenhavn den 1ste Januar 1807 og var allerede i sit 15de Aar bleven antagen som Lærling hos Danmarks dengang mest driftige og fortjente Forlægger og Sortimentsboghandler, Eieren af den i 1770 stiftede Gyldendalske Boghandel, Secretair Jacob Deichmann. Denne sin Principals Kjærlighed vidste Dahl ved sin Flid og sin Interesse for sit Fag snart at vinde i en særdeles høi Grad, og i hans Huus erhvervede han sig nu et udbredt Bekjendskab til saagodtsom alle Datidens literaire Størrelser i Kjøbenhavn og kom fremfor Alt i et, som det synes, meget nært Forhold til Adam Oehlenschläger, hvis Minde han stedse har omfattet med den inderligste Kjærlighed. Men allerede i 1829 forlod Johan Dahl sit Fødeland, idet han, 22 Aar gammel, efter J. W. Cappelens Anmodning drog til Christiania for at bistaae denne med hans nys aabnede Forretninger.

Kun et Par Aar forblev imidlertid Dahl i denne Stilling. Det var nemlig et smukt Træk hos hans første Principal, at han gjentagne Gange har sat dem af sine Lærlinge, hos hvem han sporede Talent og Dygtighed, istand til at grunde selvstændige Boghandeler deels i de danske Provindser, deels i Norge og Sverig, ja endog i Finland; i Norge er saaledes ogsaa [August Wilhelm] Møhl og [Christian] Floor i Bergen samt M. Feilberg i Christiania udgaaede fra Deichmanns Skole. Men de mærkeligste af disse Deichmanns Disciple have vistnok været Gleerup i Lund og Dahl i Christiania. Om den første af disse to kunde i 1832 en af Sveriges lærdeste Mænd, nuværende Erkebiskop Reuterdahl, yttre følgende: «For faa Aar siden vidste man knapt, at der var en udenlandsk Literatur til, og endnu mindre, hvad den aarligen frembragte. Men da indførtes af en lykkelig Stjerne en fremmed Boghandler i Landet. Han gjør Epoke i vor Boghandel og derigjennem tillige i vor Literaturs Historie. Det er øiensynligt, at efter hans Ankomst er Meget bedre, end det tidligere har været, og at endog den svenske Literatur i en vis Henseende har Gleerups Forlægger-Driftighed at takke for sin Udvikling.»

Vi afskrive disse Linier her, fordi de i mere end en Henseende tillige kunde gjælde om Dahls første selvstændige Virksomhed i Norge, til hvis heldige Begyndelse ogsaa han nød Deichmanns Hjælp.

I October 1832 grundlagde altsaa Dahl sin Boghandel i Christiania. Næppe kunde noget Tidspunkt være heldigere valgt til et saadant Foretagende, thi, som bekjendt, var netop dengang den mærkeligste Bevægelse frembrudt i Norge, hvis Eftervirkninger mægtig spores den Dag idag, nemlig den Brydning mellem Digterne Welhaven og Wergeland og begges Partier, der, begyndende i Studenterverdenen, stedse greb mere og mere om sig og tilsidst rev hele det tænkende og læsende Publikum med sig. Det var netop samme Aar, 1832, at Studenterstanden ved «Forbundets» Udskillelse fra «Samfundet» splittedes ad i to Leire, og kort efter (1834) udkom det Digterværk, som mere end noget Andet her i Landet kan fortjene at kaldes et historisk Aktstykke i udmærket Forstand, det aandrige og i sin dybeste Grund ægte patriotiske Skrift «Norges Dæmring». Intet kunde da under disse Omstændigheder være naturligere, end at en tidsmæssig, i europeisk Maalestok anlagt Boghandel maatte blive et Samlingssted for det ene af de to Partier, hvis aandelige Trang søgte sin Næring i den europeiske Literatur, og som ikke af «patriotiske» Hensyn ansaae det nødvendigt at bryde det aandelige Fællesskab med Danmark. Dahls Boglade blev saaledes af Publikum snart «udpeget som et Slags Hovedqvarteer for Dæmringspartiets Ledere, og hvad der samtaltes og forhandledes, fik et Slags offentlig Betydning, der paa en Maade kan sammenlignes med den Indflydelse, de literaire Discurser i Madame Juels Kaffehuus havde i det norske Selskabs Dage.» Dahl droges saaledes naturlig ind i Dagens Strid. Det ene Parti saae i hans omfattende og driftige Boghandlervirksomhed med Rette en af sine Støtter og optog ham snart som Medlem af «Studenterforbundet», det andet Parti derimod ansaae ham selvfølgelig som sin Fjende og gjorde ham til Gjenstand for Udfald og Stiklerier. Bekjendt er i denne Henseende Henr. Wergelands aristophaniske Farce «Papegøjen», et Stridsskrift, der forøvrigt trods flere Plumpheder dog ved Siden af den ypperlige «Schmahrs Proces» og dermed sammenhængende Digt «Forsoningen» maa henregnes til Wergelands mest humoristiske og fornøielige Smaaarbeider. Det hører ogsaa til de morosomme Smaatræk i vor Literaturhistorie, at Dahl, da han erfarede, at «Papegøjen» var til i Haandskrift, selv henvendte sig til Wergeland og tilbød ham at forlægge den, hvilket Tilbud Forfatteren ogsaa virkelig Modtog*).

Fra Dahls Boglade omspredtes imidlertid under alle disse Bevægelser og Smaakampe en stor Mængde Bøger rundt over det hele Land, hvor der dengang, da Avisliteraturen endnu ikke havde opnaaet sit nuværende, næsten al Læsning monopoliserende Omfang, maaskee gaves flere end nu, der følte Trang til at nyde sin Sjæleføde i Form af Bøger. Men endnu følgerigere blev hans Virksomhed som Forlægger. I denne Henseende har han Fortjenester som ingen Anden i vort Land, og har ved den vundet et Krav paa at blive erindret i vor literaire Historie, der bliver saameget større, naar man betænker, at han egentlig er den Eneste, som ved en dybere Interesse for Literaturen er bleven bragt til at anskue sin Gjerning fra et høiere Standpunkt end det reent merkantile. I lang Tid blev nu Dahl Mellemmanden for vor Literaturs allervæsentligste Frembringelser, og da han i 1857 feirede sit Femogtyveaars-Jubilæum som Boghandler, viste det sig, at han til samtlige sine Forlagsartikler havde havt et Udlæg af 150,000 Spd., hvoraf dog 60,000 Spd. falde paa «Den Constitutionelle», hvorom nedenfor mere. Mellem disse hans ældre Forlagsskrifter kunne nævnes: Professor Hansteens mekanik, Nyt Magasin for Naturvidenskaberne, Keilhaus Gæa Norvegica, Sars' Fauna litoralis Norvegiae, Schweigaards Statistik og samtlige hans juridiske Skrifter, Digterne Welhavens og A. Munchs samt Historikeren P. A. Munchs tidligere Arbider. Ikke uden Grund har saaledes Henrik Wergelands Biograf kunnet sammenlige Norges første større Forlæggers tidligste Virksomhed med en Fødselshjælpers. Intet var nogensinde Dahl kjærere, end at bistaae unge og lovende Forfattere, naar det gjaldt at bringe deres første Arbeider frem for Almeenheden.

I 1835 indbød Dahl til Subskription paa et Dagblad, «Den Constitutionelle», hvis Redacteur og Medarbeidere alle tilhørte den samme Kreds, fra hvilken Studentersamfundets Organ «Vidar» var udgaaet. Dette Blad, som med Hensyn til det gedigne Indhold, hvorved det udmærkede sig, indtager en Plads i vor Avisliteratur, ikke ulig «Fædrelandets» i Kjøbenhavn, vedblev Dahl at forlægge i 8 Aar, fra 1836 til 1843. De to første Aargange redigeredes af Schweigaard, U. A. Motzfeldt og Fougstad, de tre derpaa følgende Aargange af Schweigaard og U. A. Motzfeldt alene, og endelig sjette, syvende og ottende Aargang af nuværende Stiftamtmand C. Motzfeldt i Forbindelse med A. Munch. Hermed ophørte Dahl at være Bladets Forlægger, hvorefter «Den Constitutionelle» nogle Aar senere gik ind. Skjøndt Grundlæggelsen af et Dagblad i hine Dage, da en Mængde af de Udgifter, et saadant nu kræver (f. Ex. Telegrammer, der nu koste et Hovedblad mellem 1000 og 2000 Spd. aarlig), ikke kjendtes af Navn, maatte være langt lettere, end nu, syntes dog dette Foretagende i Begyndelsen at skulle overskride Dahls Kræfter. Da var det, at Landets dengang betydeligste og mægtigste Mand, Grev Herman Wedel-Jarlsberg, hvem det maatte forekomme beklageligt, om ikke de talentfuldeste blandt Landets yngre Videnskabsmænd skulde faae Adgang til gjennem et saadant Organ at udtale sine Ideer, erklærede sig villig til at støtte Bladet i dets første Tid. Af et Brev fra Greven selv, dateret Bogstad 20de Decbr. 1835, hvortil vi have havt Adgang, fremgaaer det, at denne i Begyndelsen skulde tilskyde de fem Ottendedele af Bladets Udgifter. Men da Wedel kort efter udnævntes til Norges Statholder, blev hans Forhold til Bladet uforeneligt med hans Embedsstilling, hvorfor det ogsaa strax igjen ophørte.

Forøvrigt maa det erindres, at Dahl ogsaa udenfor sit egentlige Fag som Boghandler og Forlægger har udfoldet adskillig Virksomhed i andre tildeels hermed beslægtede Retninger. Strax efter sin Ankomst deeltog han i Stiftelsen af den nu næsten for alle Venner af Læsning uundværlige Forening «Athenæum», til hvilken en Tidlang ogsaa ethvert Medlem af Studenterforbundet havde Adgang. I 1836 indbød han i Forening med Professor Schweigaard til Oprettelse af Christiania Kunstforening; 40 Medlemmer tegnede sig, hvorefter Selskabet constituerede sig. Til de store Kirkeconcerter har ogsaa han for det Meste givet det første Stød. Endelig maa det ikke glemmes, at faa Mænd her i Byen med den Forekommenhed og Ufortrødenhed som Dahl have antaget sig fremmede Notabiliteter, navnlig Kunstnere og Videnskabsmænd, der have besøgt Christiania. Det udbredte Bekjendtskab, han besidder i Udlandet, har ogsaa bevirket, at Reisende stadig have været ham anbefalede.

Dahl er nu en ældre Mand, og Tiderne ere ikke nu de samme, som dengang han for 36 Aar siden bosatte sig imellem os. Det kan derfor ikke være anderledes, end at en stor Deel af den Slægt, som nu træder ind i Livet, kun uklart kjender og forstaaer, hvilken Andeel denne Mand har havt i den Kulturudvikling, af hvis Frugter netop den yngre Generation nu nyder godt. Hans utrættelige og uegennyttige Stræben har heller ikke bragt ham selv materielt Udbytte. Men han veed, at den Virksomhed, han i sine yngre Aar har udfoldet, ikke har været uden store og gavnlige Følger, og at derfor ogsaa hans Navn vil blive nævnt og hædret, naar den literaire Historie vender sig hen til den mærkelige Gjæringsperiode, i hvis Tjeneste han har staaet.

*) Professor P. Hjort meddeler i sine «Kritiske Bidrag» Bd. III Side 225 Anledningen til Navnet «Papegøien», og beretteer, at «Dahl gav Wergeland 25 Spd. i Honorar for denne Piece paa 43 Sider. Den averteredes til den høie Pris 60 Sk med Tilføiende, at naar Udgifterne vare dækkede, skulde Overskuddet tilfalde Mangelsgaarden (en Indretning for forfaldne Folk) som Bidrag til forulykkede Poeters Pleie. Det var ondskabsfuldt, men vittigt, og fandt Manges hele Bifald.» Red.'s Anm.

Tale ved lanseringen av Jøden 24. mai 2012

Den foreliggende boken har en noe uvanlig tilblivelseshistorie. Manuskriptet har ligget upublisert i snart 170 år, så det er faktisk en førsteutgave vi har å gjøre med. Jeg skal benytte anledningen til å fortelle litt om veien skuespillet Jøden har tatt fra Munchs skrivebord høsten 1844 til lanseringen her på Chateau Neuf idag.

I historiemiljøet på Blindern og her ved Studentersamfundet har det de siste årene begynt å utkrystallisere seg et Andreas Munch-selskap, som idag trer frem for første gang, riktignok litt bortgjemt på kolofonsiden, som utgivere av skuespillet Jøden. Foreløpig er vi en løst sammensatt og privat forening som deler en litterær, historisk og ikke minst bibliofil interesse for Munch og hans forfatterskap.

Det har vært selskapets hovedsakelige ambisjon å stå bak én årlig bokutgivelse. Noen av dere var kanskje tilstede i dette samme lokalet ifjor, da selskapet i samarbeid med Kulturutvalget kunne legge frem en samling av Munchs poesi, under tittelen Dikt i Utvalg. Ved samme anledning ble den danske billedhuggeren von Bissens marmorbyste av Andreas Munch – i sin tid en gave fra hans enke til Studentersamfundet – oppstilt her i biblioteket, nyrestaurert av studenter ved universitetets restaureringsstudium.

Dikt i Utvlag ble svært godt mottatt, og det er en glede for oss å kunne følge opp – denne gang med en førstegangsutgivelse. På sikt håper vi – dersom grunnlaget skulle være tilstrekkelig – å etablere Andreas Munch-selskapet som en åpen forening, fremdeles med en årlig bokutgivelse som hovedaktivitet. Det er ennå mye interessant å ta av: en rekke upubliserte dikt, dagbøker og brev. Munch fortjener å huskes, og ikke minst å leses!

Slik det foreligger idag, i bokform, er Andreas Munchs drama Jøden et produkt av en intensiv utgivelsesprosess. På senvinteren oppdaget Tor Ivar Hansen et udatert, usignert og upublisert manuskript i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Ifølge katalogkortet var forfatteren Andreas Munch, og en sammenligning med Munchs kjente håndskrift levnet ingen tvil om opphavsmannen.

På kartotekkortet fremgikk også at det var tale om et fragment av et skuespill. Siste side slutter midt i et ord. En raskt gjennomlesning viste imidlertid at handlingen ikke var avbrutt. Alle løse tråder nøstes opp på de siste bevarte sidene. Gjennomlesningen antydet også at skuespillet kunne ha stor interesse, så vel historisk som litterært. Det måtte nemlig dreie seg om et ukjent innlegg i jødesaken, spørsmålet om opphevelsen av Grunnlovens paragraf 2. Vi begynte umiddelbart å forberede manuskriptet for utgivelse. I løpet av få uker var teksten transkribert og Andreas Snildals, om jeg får si det, velskrevne innledingsartikkel var på plass. Hanne Skulstad, som også stod bak Dikt i Utvalg, fikk oppdraget med layout.

Slik det ligger i Håndskriftsamlingen er Jøden et usignert og udatert manuskript på 71 sider. De første par sidene har Munch anstrengt seg for å holde seg til en pyntelig gotisk håndskrift, men han faller raskt tilbake til sin karakteristiske latinske hånd. Skuespillet er blitt transkribert bokstavrett, så langt det har latt seg gjøre, med enkelte mindre justeringer. Blant annet har vi innført stor bokstav konsekvent ved høflighetspronomen, og satt utenlandske ord i kursiv. For øvrig er Munchs egen rettskrivning fulgt, på samme måte som vi har tatt hensyn til hans egne tekstrettelser. Det typografiske forbildet for utgivelsen er Munchs trykte skuespill fra perioden.

Hverken Håndskriftsamlingens katalog eller manuskriptet selv kunne fortelle oss noe eksplisitt om skuespillets tilblivelseshistorie. Vel var det skrevet av Munch, men når, og i hvilken sammenheng? Vi kunne raskt fastlå at det måtte være skrevet før jødeparagrafen ble opphevet i 1851, men en mer nøyaktig datering var naturligvis ønskelig. Vi kastet oss alle tre over dette interessante spørsmålet, og fikk snart avgrenset tidsrommet ytterligere. I åttende scene viser skikkelsen Kruse nemlig til ’det Grundlovsforslag, som nylig er fremsat om Jødernes Emancipation her i Norge.’ Dette plasserte tilblivelsen av stykket mellom første gang forslaget om opphevelsen av jødeparagrafen ble fremmet av Wergeland i 1842 og andre gang saken ble behandlet i Stortinget i 1845. Denne antagelsen ble bekreftet av forfatterens referanser til ’Napoleoniderne’ og ’Don Carlos’. Den spanske tronpretendenten Carlos, greve av Molina, oppgav sitt krav på tronen i 1845.

Da det etterhvert lot seg gjøre å bestemme dateringen med enda større presisjon, skyldes det ytre forhold. En sammenligning mellom stykkets innhold og en polemikk mellom Munchs avis Den Constitutionelle og Morgenbladet i perioden, levnet liten tvil om konteksten for stykkets tilblivelse. Som Andreas Snildal vil komme nærmere inn på i sitt foredrag, er Jøden skrevet i etterkant av den i samtiden meget omtalte arrestasjonen av to jøder i Christiania i september 1844.

Omslagsbildet er en samtidig skildring av nettopp dette opptrinnet, slik det fant sted på Lütkens biljard ved Stortorvet. Tegningen viser scenen idet harpespillersken madame Petersen retter pekefingeren mot de utenlandske reisende i lokalet og utbryter: De ere Jøder! Tegningen, som er utført av Adolph Tidemand, ble en julegave til Henrik Wergeland samme år. ’Enhver imaginere sig Scenen som han bedst kan, men kostelig maa den have været,’ skrev Wergeland i et innlegg i avisen Lillehammers Tilskuer. Men, legger han til, ’Vigtigere end at der er kommet 2 Jøder til Byen er det, at der er kommet 20 Rensdyr.’

Selv om konteksten for skuespillets tilblivelse nå er avdekket, er det fremdeles uklart hvordan manuskriptet har havnet i Håndskriftsamlingen. Det er imidlertid sannsynlig at det kom til det som den gang var Universitetsbiblioteket sammen med endel andre av Munchs papirer, blant dem en del utrykte dikt, som gave fra hans datter, den danske malerinnen Anna E. Munch.

Anna E. Munch passet godt på sin fars ettermæle. Til 100-årsjubileet for hans fødsel, i 1911, publiserte hun en nyutgave av et av hans mest populære verk, praktutgaven av det episke diktet Kongedatterens Brudefart, med tresnitt utført av tidens store illustratør Lorenz Frölich. Et halvt århundre senere redigerte hun en utgave av foreldrenes brev og dagboksnotater under tittelen Et nordisk Digterhjem. Da hadde hun allerede i 1923 skjenket universitetsbiblioteket i Kristiania mange av farens etterlatte manuskripter, som hadde ligget urørt i mange år. ’Det vil for mig være kært,’ skriver hun i et brev til rektor Stang, ’at vide dem opbevarede i [min faders] fødeland.’

I Jøden har vi å gjøre med et manuskript som er blitt liggende, så og si i skrivebordsskuffen, i 168 år. Vi vet ikke hvorfor Munch aldri selv utgav det. Kanskje vurderte han det ikke høyt nok, kanskje var det ikke skrevet med tanke på offentliggjørelse. Boken som legges frem i dag er uansett et lesverdig stykke norsk historie, og utgjør et spennende tillegg til det vi allerede vet om jødesaken på 1840-tallet.

Med det, vil jeg gjerne gi ordet videre til Andreas Snildal, stipendiat i jødisk historie, som har skrevet innledningen til Munchs Jøden.

Takk, og vær så god!

Ernst Bjerke