Medlemsmøte og ny bok fra Andreas Munch-selskapet

Den 9. september 2014 holdt Andreas Munch-selskapet sitt årlige medlemsmøte og boklansering i ledelsens vakre møterom ved Munchs tidligere arbeidsplass Domus bibliotheca. Tidligere på ettermiddagen hadde selskapets medlemmer hatt anledning til å se skuespillere fra Trøndelag teater gi liv til Munchs skuespill Jøden, som selskapet utgav for første gang i 2012. De av selskapets medlemmer som fant veien, fikk således med seg en urpremiere, og den første oppsetning av Munch på meget lang tid. I salen satt blant andre også Jonas Gahr Støre, biskop Bernt Eidsvig og Ervin Kohn.

Ved det påfølgende medlemsmøtet lanserte selskapet årets bok – Til min Fader. Andreas Munchs første diktsamling. Boken består av en samling dikt som Munch i sine guttedager forærte sin far på hans fødselsdag i 1831. Karl Kristian Kirchhoff deklamerte Munchs dikt Paa Bibliotheket, skrevet i tiden da Munch var ansatt som amanuensis nettopp ved Universitetsbiblioteket og Ernst Bjerke holdt deretter et kortfattet foredrag om utgivelsen og dens litteratur- og personalhistoriske betydning. Foredraget er gjengitt i sin helhet nedenfor.

Ved lanseringen av Til min Fader den 9. september 2014
Ernst Bjerke

Når Andreas Munch-selskapets idag fremlegger Munchs første, men hittil upubliserte diktsamling i bokform, skyldes det ikke først og fremst dens litterære kvaliteter. Det er andre grunner til at disse diktene «Til min Fader» gjør krav på oppmerksomhet. De utgjør et viktig biografisk og ikke minst litteraturhistorisk dokument. Ønsker man å forstå Munchs tidligste utvikling som dikter, er disse diktene ikke til å komme utenom. Så langt har de imidlertid vært både ukjente og utilgjengelige for publikum.

Noe av det første som slår leseren når han åpner denne samlingen er i hvilken grad den unge Munchs dikt kretser omkring graven. Begynner man å lese diktene, blir det dessuten raskt klart at det er dikterens første, famlende ungdomsarbeider Andreas Munch-selskapet nå bringer frem for lyset. Fra disse diktene til debutsamlingen Ephemerer bare fem år senere er spranget betydelig.

Manuskriptet Til min Fader ligger idag i blant Munchs etterlatte papirer i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Omslaget er trukket i et lysegrønt papir dekorert med kontinentale pastorale scener i xylografi, som vi også har brukt som omslag til den trykte utgaven.

Denne lille håndskrevne boken må regnes som Munchs første forsøk på å samle sine dikt mellom to permer. Selv om heftet aldri ble offentliggjort, må vi betrakte det som hans første diktsamling, og som sådan som en slags forløper for Ephemerer.

Våre medlemmer vil umiddelbart merke seg at årets utgivelse er litt enklere utstyrt enn våre andre bøker så langt. Det skyldes at vi har forsøkt å få med oss noe av manuskriptets kvaliteter over i den trykte boken; vi har forsøkt å la den trykte utgaven ligne mest mulig på forelegget. Det er med andre ord Munch selv som har bestemt formatet og omslaget. Typografien har vi lagt nærmest mulig Munchs første trykte diktsamling.

Diktheftet er – som det fremgår av tittelen – laget som fødselsdagsgave til Munchs far, biskop Johan Storm Munch i 1831. Biskopen var selv en kjent og habil dikter, spesielt husket for sin nasjonale diktning fra tiden rundt 1814. Han var, forteller Henrik Jæger, «den første norske digter, hvis kjærlighed til sagatiden var mere end platonisk, og han er paa samme tid den første, hvis digtning var inspireret af den nyere tyske og danske literatur». Til tross for en viss uselvstendighet som dikter, betrakter Jæger ham som «periodens interessanteste forfatterpersonlighed, ligesom han uden sammenligning er den af periodens forfattere, der besat det største talent som lyriker».

Hva biskop Munch syntes om sønnens ungdommelige poesier vet vi ikke, men i sine Barne- og Ungdoms-Minder skriver Andreas Munch selv om bakgrunnen for denne diktsamlingen. Munch forteller at «et sært Tungsind» kom over ham i hans «første Ynglingedage». «Jeg følte, at der gjærede noget i mig, at der var noget særligt, som vilde frem, men som jeg ikke kunde faae rigtig fat paa».

Han hadde dengang allerede arbeidet med et dramatisk riddereventyr, «Hjemkomsten, Drama i 5 Akter». «Under Angst og Bæven» leste den unge dramatikeren sitt første skuespill opp for farens amanuensis, men fikk den skuffende kritikk «at Versene vare daarlige og at det Hele maatte grundigt omarbeides, skulde det taale Scenens Lys» «De Drømme om Digterkald», forteller han, «som før havde omgjøglet mig» ble på denne måten «slemt nedslaaede».

Jeg følte ingen Lyst og tiltroede mig heller ingen Evner til exakte Studier; jeg indbildte mig snart ikke at due til Noget, og at jeg vilde blive et unyttigt, ja forulykket Mennske, hvis jeg levede. Jeg søgte en uhyggelig Trøst i, at dette ikke vilde skee, idet jeg satte mig i Hovedet, at jeg bar paa en uhelbredelig Sygdomsspire, som snart vilde lægge mig i Graven.

I en fotnote legger Munch til at han likevel ikke helt kunne «opgive poetiske Forsøg» på denne tiden. «Jeg har endnu et lille hefte Digte, som jeg skrev i denne Periode, og overrakte min Fader paa hans Fødselsdag. Nogle af Titlerne vil jeg her anføre, da de betegne, i hvilken mørk Stemning jeg da befandt mig; saaledes: ‹Døden›, ‹Ved en Selvmorders Grav›, ‹Tanker i en stjerneklar Nat›, ‹Moderen og det døde Barn›, ‹Længselsstjernen›, ‹Død og Haab›, etc. etc.» Det er dette heftet som nå for første gang foreligger trykt.

Denne perioden med tungsinn gav senere Munch stoff til romanen Den Eensomme, som Andreas Munch-selskapet har gjenutgitt med kommentarer ifjor. Her forsøkte han, som han formulerer det, «at skildre den særegne Sjælesygdom, som jeg dengang ikke var langt fra at bukke under for, og som jeg i hint lille Skrift udførte til dens yderste Konseqventser». Den Eensomme bidro i sin tur til å stadfeste kritikernes – Wergeland-kretsens – syn på Munch og hans diktning som sentimental eller endog sykelig.

De tidligere ukjente diktene i Til min Fader legger en viktig brikke til hva vi vet om Munchs sjeleliv som ungdomstid. Men de har også interesse for den som vil undersøke hans utvikling som dikter. Det er i så henseende altså ikke diktenes litterære kvalitet som gjør dem interessante. Lest ved siden av Ephemerer gir diktene i Til min Fader nemlig en klar pekepinn om når og hvor Munchs poetiske modning i all hovedsak fant sted.

Flere av Munchs beste og kjenteste dikt, som «Vandliljen», «Mit Fødeland» (Hvor i Verden jeg gaaer) og «Barnets første Sorg» (om Den lille Lotte), som alle finnes trykt i Ephemerer, skriver seg fra tiden mellom 1834 og 1836. Diktene i Til min Fader er skrevet allerede før august 1831. Vi kan med andre ord identifisere den mellomliggende perioden som helt sentral i utviklingen av Munchs forfatterskap.

Vi vet i det hele tatt svært lite om Munchs tidligste diktning. I Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling ligger det enkelte spredt diktmanuskripter fra perioden før debuten, men disse er aldri blitt blitt undersøkt. Munchs første publiserte dikt var en «Ode til Lafayette», som stod på trykk anonymt i Morgenbladet sommeren 1830. Av andre dikt fra perioden før Ephemerer utkom er det kun diktet «Adam Oehlenschläger i Norge» som tidligere er blitt utgitt. Til min Fader inneholder med andre ord helt nytt materiale fra en fase av Munchs diktning som har vært fullstendig ukjent.

Andreas Munch ble dimittert fra Christiansand katedralskole til Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania våren 1830. Det var her – under Julirevolusjonens dager – at han ble inspirert til diktet om Marquis de la Fayette. Han avla noen uker senere examen artium, og begynte å forberede seg til anneneksamen. Vinteren tilbragte han hjemme i Christiansand, før han våren 1831 reiste tilbake til Christiania for å avlegge examen philosophicum. Etter eksamen i juni reiste han igjen hjem, der han under farens veiledning begynte å forberede seg til embedsstudiene.

Det var ved dette oppholdet hjemme i Christiansand at Til min Fader ble samlet og skjenket faren i fødselsdagsgave den 31. august. På nyåret døde imidlertid biskop Munch, og snart måtte hele familien flytte til Christiania.

Det er altså studietiden i Christiania, og kanskje spesielt de første årene etter farens død, som må betraktes som Munchs formative periode som dikter. I løpet av disse få årene gikk han fra å skrive nokså ubehjelpelige vers om døden til å skrive dikt som er blitt stående som høydepunkter i hans egen produksjon, og i tidens diktning forøvrig.

Skjønt enkelte av diktene i og for seg kan være eldre, skriver innholdet i Til min Fader seg med all sannsynlighet fra tiden mellom Munch avla første- og anneneksamen, i 1830 og 1831. Ved hjelp av hans Barndoms- og Ungdoms-Minder kan vi derfor danne oss et inntrykk av Munchs liv da Til min Fader ble til. I sin første studietid levde Munch, som han skriver, «meget stille», og holdt seg borte fra Studentersamfundet, «hvor det Wergelandske Parti dengang herskede med megen Raahed». Derimot ble han i 1832 medlem av Welhaven-kretsens utbryterforening, Studenterforbundet.

Munch holdt seg stort sett til sine artiumskammerater fra Christiansand, forteller han selv, samt sine fettere Johan Storm Munch og senere professor Peter Andreas Munch. Ellers traff han i denne tiden «undertiden Welhaven, der ofte kom til dem». Fra samme tid skriver også Munchs vennskap med Anton Martin Schweigaard seg. Schweigaard gav senere Munchs debutsamling Ephemerer en lysende anmeldelse i Den Constitutionelle; en avis Munch senere selv skulle redigere.

Munch «svælgede formeligt i Universitetsbibliothekets rige Forraad paa æsthetiske Værker fra den franske og tydske Literatur», samtidig som han ikke forsømte studiene. Han forteller at han på denne tiden gjorde «adskillige poetiske Forsøg, men de tilfredsstillede mig ikke selv, og kom sjældent udenfor min Pult». Det er formodentlig igjen diktene i Til min Fader han sikter til. I alle fall er få andre bevart fra perioden.

På noen få sider nær avsluttes Munchs Barne- og Ungdoms-Minder ved farens død i januar 1832, og han omtaler nesten ikke perioden mellom nedskrivingen av Til min Fader og utgivelsen av Ephemerer. Da familien ble sittende igjen uten farens inntekt, oppgav Munch embedsstudiet for å ta seg arbeid. Som den eldste av syv uforsørgede søsken måtte han skaffe seg inntekt ved undervisning, «ligesom», som han selv skriver, «et lønligt Haab tilhviskede mig, at jeg maatte kunne fortjene Noget ved literære Arbeider».

«Ad forunderlige Veie» ble han nå ført inn «paa det fri Kald, min Ungdoms Drømme havde forgjøglet mig, jeg blev Digter og Skribent, og intet Andet». «Jeg ved ikke om jeg nogensinde fortsætter disse Optegnelser og saaledes kommer til at skildre den Kamp, de Prøvelser og Vildfarelser, hvorigjennem jeg førtes til hint Maal», legger Munch til. Men, skriver han, «det gjøres heller ikke nødigt – Den, der maatte interessere seg derfor, vil, ved i Sammenhæng at gjøre sig bekjendt med min Digtning, let kunde udfinde den Livstraad, som gaaer derigjennem». Ved å utgi Til min Fader ønsker Andreas Munch-selskapet å presentere en ny kilde til denne livstråden.

***

Til min Fader inneholder tilsammen 30 dikt. Som allerede nevnt, kretser disse diktene i stor grad rundt graven, og rundt stjernene, som Munch håper engang å gjenforenes med. Til dette kommer at den unge Munchs forråd av poetiske virkemidler er noe begrenset. De samme rimene går igjen i dikt etter dikt, og de samme bildene benyttes igjen og igjen. Likvel finnes det enkelte lyspunkter i samlingen.

Skrevet som den er i Munchs studentdager, inneholder samlingen også studentikose innslag. Vi finner en «Studenter-Sang», på melodien til «Hvor herligt er mit Fødeland» av Simon Olaus Wolff, samt det formmessig friere diktet «Studenterpoesie». Vi finner også et minnedikt over Munchs skole- og artiumskammerat, kjøpmannssønnen Peder Christian Hald, som døde før han fikk avlagt anneneksamen. Dikt til begivenheter innen familien har også fått plass.

En annen gruppe dikt utgjør de ialt syv oversettelsene fra tysk og svensk. Her finner man kvalitetsmessig varierende gjendiktninger av romantiske storheter som Esaias Tegnér, Friedrich von Matthisson, Ludwig Hölty og andre. På denne måten gir Til min Fader også en pekepinn om Munchs tidligste forbilder og påvirkninger.

Og et dikt som skiller seg ut i så måte, er «Til Oehlenschläger». I dette diktet utdyper Munch i detalj sitt forhold til Adam Oehlenschlägers diktning helt fra barndommen av, og vektlegger den store betydning den danske skalden hadde for ham: «Jeg skylder dig jo Sjelens Eviggrønt», skriver han: «Begeistring for alt Stort og Godt og Skjønt!»

Balladen «Sigurd og Alvilde», som forøvrig er et treffende eksempel på sin genre, er et av de tydeligste eksemplene på Oehlenschlägers store innflydelse på den unge Munch. Med motiver som ulykkelig kjærlighet, død og hjemsøkelse i en mytisk fortid står den i direkte forbindelse med Oehlenschlägers ballade «Sivald og Thora» fra samlingen Digte 1803, som representerer romantikkens gjennombrudd i Danmark.

Oehlenschläger øvet en viktig påvirkning på Munchs forfatterskap gjennom hele hans karriere – og som diktet «Til Oehlenschläger» viser, helt fra hans første poetiske forsøk. Munchs kritikere fremhevet flere ganger dette avhengighetsforholdet som en svakhet ved Munchs diktning, og spesielt ved hans historiske dramaer. Munchs far hadde vært en omgangsvenn av Oehleschläger i studietiden i København, og i diktsamlingen Fjeldblomster fra 1813 har han trykt en hyllest til den danske dikteren. Som sønnens dikt i Til min Fader, slutter diktet med et fromt ønske om å få se den danske skalden i «mit Norges Granelund».

Da Oehlenschläger i 1833 endelig kom til Norge for første gang, var imidlertid biskop Johan Storm Munch alt død. Sønnen skulle derimot få anledning til å treffe sin danske helt. Ledsaget av farens fetter Jacob Munch, som også var en bekjent av Oehlenschläger og som hadde malt hans portrett, oppsøkte Andreas Munch dikteren og overrakte ham diktet  «Oehlenschläger i Norge». På sin egen avskrift tilføyet Munch etter møtet noen hittil utrykte linjer:

Kan jeg troe det? Har mit Øie hvilet
Paa den store Digters Flammeblik?

Er det ei en Drøm, at jeg har ilet
Til ham gjennem Sværmen før han gik?
At som Fader mild han til mig talte
Takked mig for Hilsnen jeg ham bød?
Det er saa! Hans Træk, hans Ord staae malte
I mit Indre dybt med Diamantglød –
Og hiin Stund jeg først i Krandsen binder
I mit Livs de lyseste Kjærminder!

Oehlenschläger viet også selv et lite dikt til møtet med «Den unge Digter» Andreas Munch i diktsyklusen Norgesreisen, som utkom i 1834. «Venligt besøgte mig nys en Digter, bragt af en Maler», begynner Oehlenschläger.

Skiøn var Sangen, som Ynglingen skrev og rakte beskeden;

Kiær er mig Digterens Slægt, thi den nedstammer fra Storm.

Det var nemlig ikke bare Munchs far og filleonkel som kjente Oehlenschläger. Munchs grandonkel var Edvard Storm, som hadde vært Oehlenschlägers avholdte lærer ved Efterslægtsselskabets skole i København. Oehlenschläger så for seg at hans «elskede Pleiefader» nå kom til ham i sin «Æt», i Munchs skikkelse: «Hilser Du mig i Din Sky? Rækker du Harpen Din Søn?»

Takk for oppmerksomheten!