Munch og Oscarshall

[Fra Aftenposten 13. okt. 1988]

Andreas Munch var Norges største dikter. Da Wergeland var død, og Welhaven skrev sjeldnere og sjeldnere; før Bjørnson og Ibsen var kommet skikkelig i gang, skrev den vennlige Andreas Munch dikt, skuespill og betraktninger som gikk rett i fletta på folk. Det var naturlig å be ham lage tekst til ”Brudefærden i Hardanger” da den ble laget som tablå på Christiania Theater, februar 1849, med Halvdan Kierulfs musikk.

Welhaven var nok også på pletten med prolog – som så ofet, full av klager: “Thi ingen stormand – eller fyrstegunst, har aabnet banen for vor unge kunst.” Han talte mot bedre vitende, for alle visste at Oscar I bygget et lystslott på Ladegårdsøen, som nettopp skulle gi plass for den nye billedkunsten i Norge.

Andreas Munch hadde året før forklart tanken – kall det gjerne: det ideologiske grunnlag – med den gotiske bygningen. Det var han som fant tilbake til det gamle navnet Bygdøy: Norges dronninger i middelalderen “holdt deres sommerhoff u Bygdøes grønne lunder … Ephemia, Haakon den frentes ædle dronning, hun som søgte at bringe riddertidens skjønne romantikk og poetiske duft over i de råe norske sæder, og til den ende lod en varmere himmels sødere blomster, hin tids ridderromaner og kjærlighedssagn og trubadurenes bløde sange oversætte i det harniskklingende oldnorsk.” “Dronning Blanca … elskede stedet så at hun solgte alle sine eiendommer i Sverige og flyttede hid.” Han fester oppmerksomheten ved “den brink, hvor kongen bygger sin nye villa, … hvorfra den gladeste udsigt åbner sig mod Akershus”, Håkon 5s borg.

Med et nytt blikk tilbake til 1300-tallets dronninger slutter han slik: “Snart vil Josephines Borg stolt og blid … speile sine gyldne fløie i den klare fjord, og være et vartegn for alle … om, at her findes endnu det skjønnes, og fredens og naturpragtens rige bevaret på denne skjønne øe, midt under vor tids vidt gjærende stoffe, larmende forviklinger.”

Larmende forviklinger var det nok av i februar-revolusjonens år. Oscar I hadde selv dempet opptøyene I Stockholm ved å fyre løs, så demonstrantene mistet livet. I Norge kom kongen med det romantiske navn, hentet fra Ossian-sangene, opposisjonen imøte. Norge fikk flagg, St. Olavs Orden, og innrømmelser som var mer enn symbolske. Da han bygget lystslottet på Bygdøy (det fikk nå hans navn, og ikke dronning Josephines), hadde han klare hensikter. Det ble bygget for et syns skyld, ikke til nevneverdig bruk. Bygningen og dekorasjonene ble raskt publisert, slik at alle kunne gjøre seg kjent med det, ikke bare de i Christiania, som kunne besøke det i åpningstiden.

I spisesalen brukte kongen et ikke ukjent tema: Utsyn over husherrens doméner. Valget av motiver er karakteristisk: Joachum Frisch' bilder gir utsyn til det ville Norge, de delene av landet romantikken rettet blikket mot. Noen bruker ordet romantikk om de andre bildene i spisesalen: Tidemands skildring av livsløpene til en bonde og hans kone [som Munch også skrev en diktsyklus til]. La oss et øyeblikk se på denne livsform, som er et uvanlig innslagi en kongelig spisesal; de får oss nærmest til å minnes noen ord av Lorentz Dietrichson på Bøgdøy da Andreas Munch feiret jubileum tredve år senere: “Realismen er ikke romantikkens motsetning, dden er dens barn!” Her er det syke barnet, et tema folk lettere forsto dengang da mange barn døde under oppveksten. Her er farvel med den siste sønnen; det var også sånt folk folk tok til seg, da stadig flere dro ut av landet for å få et utkomme. Her er de ensomme gamle på det ellers fraflyttede bruket. Pent malt, riktignok, men det lukter ikke svette og og olje av bildene vi finner i Folkets hus idag heller.

I en del av slottet gir ordet “romantikk” en dypere mening. Kongens private stue er smykket med relieffer av Christian Borch og malerier av Hans Gude, som illustrerer Frithjofs saga. Ordet “romantikk” er avledet av “roman”; betegnelsem på nettopp den litteraturen fra 1300-årene som Andreas Munch ville knytte til dronningens hoff på Bygdøy. Det mest kjente norrøne bidraget til 1300-tallets roman-litteratur er nettopp Frithjofs saga. 

Frithjofs saga var kanskje det stykket norrøn litteratur som var best kjent av dannede skandinaver ved midten av forrige århundre. Men få leste gammelnorsk. Frithjofs saga var tilgjengelig på svensk, ved en oversettelse fra 1737, men enda mer gjennom Esaias Tegnérs gjendiktning fra 1825, som var blitt almengods og en skandinavisk landeplage.

Ved å velget Frithjofs saga til emne, og ved å få publisert at han gjorde det, smigret Osar I nordmennene, og ga samtidig utsmykningen av slottet en unionell vri: Frithjoff var felles for Norge og Sverige. Det gir et må på hvor sentral Frithjofs saga var I samtiden, at det var det første norrøn verk som ble overført til nynorsk, av Ivar Aasen selv, kort efterat Oscarshall var fullført.

Pål Haugen