Et nordisk Digterhjem anmeldt i Aftenposten

[Aftenposten aften 17.12.1954]

Et nordisk dikterhjem

Brev og erindringer som belyser Munch og hans samtid, Bjørnson, Welhaven, Camilla Collett og andre

For Aftenposten av redaktør Audun Hierman

Vår tid har helst hatt skuldertrekk til overs for den gamle nasjonalskald Andreas Munch. Skulle man finne sammenligning med noe som var sentimentalt og banalt i tidens diktning, var det gjerne å minne om Andreas Munchs navn. Selv dette at han ble gift med en adelig dansk dame (adoptivdatter til en greve) ble fremholdt – uforståelig nok – som et slags minus ved mannen.

Montro hvor mange av hans kritikere idag har lest noe av ham eller har kjenskap til ham, bortsett fra hva litteraturhistorien forteller om ham, at han var nasjonalromantiker og var så uheldig å få sitt dikteriske livsvirke nettopp i den tid realismen, «virkelighetsdiktningen», hadde sitt gjennombrudd med Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Som om ikke også nasjonalromantikken har hatt sin vesentlige betydning i norsk kulturvokster.

Men han som skrev «Yderst mod Norden lyser en ø», «Hvor i Verden jeg gaar», «Dagen er kommen og Solen oprunden», «Det aandet en tindrende Sommerdag» [sic] m. fl. og som hadde hatt sin uomtvistelige betydning for norsk folkesinn, han ble puffet til side med en overlegen grimase. Han tilhørte den tids- og kulturepoke som er blitt minst forstått og mest misforstått i moderne norsk kulturliv.

I disse dager er det (på Fischers forlag, København) udkommet et vakkert og verdifullt verk, ikke minst verdifullt ved det innblikk det gir i en svunnen og lite påaktet kulturepoke i vårt eget land og ved det streif det kaster over forhold og personligheter her hjemme på berget. Det staselige, nydelig utstyrte verk bærer tittelen «Et Digterhjem» med undertittelen «Andreas og Amalia Munch 1862–1884, Breve og Erindringer». Det vil sikkert tjene til å skape forståelse av og muligens et noe endret syn på dikteren Andreas Munch og hans samtid.

Professor Francis Bull har ledsaget boken med et sympatisk forord hvor han bl. a. sier: «Andreas Munch hadde som dikter den uheldige skjebne å være omgitt av litt eldre og litt yngre storheter – Wergeland og Welhaven, Ibsen og Bjørnson, som skygget for ham. Men ingen som har sans for poesi kan miskjenne den ekte egentone i Munchs fineste lyrikk».

Francis Bull peker på, hva Andreas Munch har betydd for det yngre slektledd av norske diktere. Hans påvirkning er ikke til å bortforklare. Ibsens «På Akershus» og «Fru Inger til Østråt» og Bjørnsons «Mellom Slagene» og «Maria Stuart i Skottland» er blitt til under inspirasjon av Andreas Munch. Det er forresten betegnende at Bjørnson skaffet Munch plass ved siden av seg i teatret ved premieren på «Mellom Slagene» og aldri la skjul på sin aktelse for ham. Munch har likeledes virket inspirerende på kunstnere som Gerhard Munthe og Edvard Grieg, sier professor Bull.

For de fleste er Andreas Munch idag helst kjent som mannen som i sin tid skrev noe som heter «Sorg og Trøst». Enkelte har kanhende også greie på at det i sin tid ifølge litteraturhistorien var en formelig «Sorg og Trøst-periode», men det var visst nærmest noe latterlig sentimentalt noe. De færreste aner at den senere periode i Munchs liv var den mest fruktbare i hele hans forfatterskap. Fra den tid skriver flere av hans mer verdifulle ting seg, således dramaene «Hertug Skule» og «Lord William Russell». Det siste fikk grevinne Danner hindret opførelsen av i Danmark, da hun (med urette) mente at Munch hadde brukt henne som modell i skuespillet, noe som voldte forfatteren megen ergrelse – hvilket er forståelig da det er hans beste dramatiske arbeide.

Foran i sin bibel har Andreas Munch skrevet: «Aar 1865 den 10de Oktober viedes jeg i Borbjerg Kirke i Jylland av Hr. Pastor Møller til min anden Hustru Anna Maria Amalia, adopteret datter af Lehnsgreve Raben til Aalholm. Brykkupet stod paa Rydhauge Herregaard. Dagen efter Bryllupet rejste vi begge til Italien, hvorfra vi i Juni 1866 kom tilbage til Norge, hvor jeg indførte min nye Hustru i mit beskjedne Hus i Homansby ved Christiania. Juni samme Aar blev jeg udnævnt til extraordinær Professor». (Munch var den første som fikk dikterlønn her hjemme.)

I det lykkelige og harmoniske ekteskap med Amalia Raben kom det tre barn. Det yngste var datteren Anna Elisabeth født 18de juni 1876.

Det er hun som nu efter flere års omhyggelig arbeide har utgitt den smukke bok om sin far og mor og den overmåte interessante samling brev hvor en vesentlig del av samtidens betydeligste personligheter både i Norge og Danmark er representert.

Munch og hustru bodde først en del år i Christiania, men flyttet så til Danmark, hvor han døde noen år efter. Han klager selv over at han i Norge ikke ble regnet som fullgod nordmann, fordi han flyttet til sin hustrus land, og i Danmark ble han ansett som fullblods nordmann, hvorfor han rent nasjonalt kom til å sitte mellom to stoler!

Gjennom brevene fra tidens kjente menn og kvinner får man et slående inntrykk av hvordan København var dengang, i 60–70-årene, fremdeles var nordmennenes åndelige hovedstad. Det var ingenlunde noen tilfeldighet at våre diktere måtte til Danmark for å få utgitt sine bøker og for å bli kjent og anerkjent. Både sproglig og rent kulturelt stod de to folk hverandre fremdeles meget nær, og ingensteds fant norske kunstnere og forfattere en slik forståelse som i Danmark,

Den stillferdige og fredsele Andreas Munch opplevde adskillig stormvær for sitt danske ekteskaps skyld. Grev Raben nektet blankt å godta den norske dikter som svigersønn. Den stridbare, sære greve satte hardt mot hardt. Men datteren viste seg å ha en minst likså sterk karakter. Hun var en kunnskapsrik, klok dame av liberal innstilling, kort sagt et strålende menneske med omfattende både kulturelle og sosiale interesser, og hun satte sim vilje igjennom. Men først på sitt dødsleie gikk greven med på å se datteren igjen.

Andreas Munch og Amalia Rabens ekteskap ble overmåte lykkelig, og boken når et høydepunkt, hvor den beretter om disse to harmoniske menneskers samliv.

Det var egentlig under krigsbegivenhetene i 1864 at Munch og Amalia Raben fant hverandre. Munch var en overbevist skandinavist og gikk helhjertet inn for Danmarks sak. Amalia Raben viet seg under krigen til pleien av de syke og sårede. Hun var dypt religiøs og utøvet noe av en Florence Nightingale-virksomhet i mindre format. Aalholm slott ble gjort om til hospital, og her kunne det til tider ligge halvannet hundrede sårede og syke som hun tok seg av. Med sin praktiske sans og sitt vame hjertelag øvde hun stor innflytelse og hjalp så langt kreftene rakk. Korrespondansen mellom henne og Andreas Munch fra denne tid byt på ting av stor interesse. Hun forteller om den dumpe fortvilelse som grep om seg, da meddelelsen kom om rømningen av Dannevirke. Rent militær-taktisk var det sikkert det riktigste, men det hadde en deperimerende moralsk virkning på soldatene.

Man minnes uvilkårlig råskapen og brutaliteten fra siste verdenskrig når man leser i et brev fra Amalia Raben til Munch den 13. juli 1864 følgende: «Mange gribende Scener har Natten frembudt. Hvad siger De f. ex. til de Hundreder af Ungarer som mellem Frederits og Vejle maatte grave deres egen store Grav ved Fakler, medens man ladede Geværerne og sleb Bajonetterne hvormed de skulde dræbes, fordi de ikke vilde kjæmpe imod det lille frie danske Folk».

Da Munchs bosatte seg i Homansbyen i Christiania ble deres hjem, takket være ikke minst fru Munch, et populært samlingssted for tidens kjente kvinner og menn. Her møttes alt som hadde noe å bety i det lille bysamfunn, Bjørnson, Magdalene Thoresen, Camilla Collett, professor M. J. Monrad, Edvard Grieg, Halfdan Kjerulf, Anton Martin Schweigaard og mange andre. Ja, så fordomsfrie var Munch, at selv det «lite salongfähige fenomen Vinje», for å sitere FrancisBull, ble invitert, – og det til tross for at Munch var en avgjort motstander av Vinjes målstrev som av landsmålsbevegelsen i det hele tatt. Men han hadde et romslig sinn og et usvikelig hjertelag. Unge talenter søkte stadig til ham for råd og dåd, og han hjalp uten tanke på seg selv – også økonomisk. Bjørnstjerne Bjørnson fremhever i et brev til fru Munch denne side ved Munchs karakter.

Da familien flyttet til Danmark, hvor Munchs skuespill nøt en ganske annen popularitet enn i Norge og gjorde lykke ved teatrene, flyttet den likevel ikke fra sine norske venner. Også hjemmet i Danmark ble et kulturelt samlingssted hvor tidens betydeligste personligheter fra samtlige av de nordiske land møttes og gikk ut og inn. Det var noen eiendommelige mennesker, denne tids kulturpersonligheter. De tenkte ikke så meget på seg selv, er det sagt om dem, de gikk opp i ideen, i sin brennende nidkjærhet for de åndelige verdier, de følte seg som stridsenn i forreste rekke, de var kort sagt kulturtilbedere. Dette preget dem også i deres tankegang, deres opptreden og i deres høye idealer. Senere tider har mest festet seg ved det svulstige og den sommetider ulidelige patos, men det var ikke talemåter, ikke affektasjon hos dem. Det var selve deres ærlige livsinnstilling.

Bjørnstjerne Bjørnson var en av dem som ikke la skjul på at han følte seg i takknemmelighetsgjeld til Andreas Munch. Det fremgår mer enn tydelig av flere av hans brev, som somme tider ånder av en nesten sønnlig ærbødighet. Jeg hitsetter et av disse brev, datert Aulestad januar 1879:

Kjære Senior!

Deres frodige Ungdomsdigt, som laa hos den eviggrønne Jule-gran, var en kjær Hilsen fra Dem. De var den første af de ældre, som mødte mig med Tro. De døbte mig i «rinsk vin» i Hotel Phønix i København efter har glemt, hvad vi skylder Dem, at have hørt «Mellom Slagene». Og siden har jeg havt Dem kær og har aldrig været af dem, der at der fra Dem klinger Toner i vore, – dybe, vemodige evighedslængsler førende Bud fra en Tid, hvori De var den eneste Varme, den eneste ideale ved siden af Welhaven, en Tid saa tør, saa kold, at de Naturer, der bar Haab og sang i Hjemmene, maatte være stærke. Jeg ved hvad jeg skylder Dem fra da. Jeg hilser Deres Frue fra Karoline og mig. Tak!

Deres hengivne, ærbødige

Bjørnstjerne Bjørnson.

Ved Munchs død sender Bjørnson hans enke et gripende brev, hvorav slutningslinjene hitsettes:

Kjære Fru Munch, jeg kan kun sige Dem nogle faa og faatydige Ord, men De kjender mig nok til at vide, at hvordan jeg saa kan være paa Overfladen, saa er jeg trofast i Dybet af min Sjæl imod dem, jeg holder af, og jeg holdt af Munch, af det Bedste hos ham, i Kraft af det Bedste hos mig selv. Han var en ædel Mand.

Bare 3 dager efter får fru Munch et nyt brev fra Bjørnson, hvor det bl. a. heter:

Deres Liv ved hans Side har været saa smukt. For mig er det et Symbol at han og Stang gik bort sammen, og vor nie statsskik indviedes netop som han somnede-. Gid vi saa helt maa gribe vort, som han holdt sit. Det vil ikke vanskeligt for Dem at lære eders Barn den ny Tid, de ny Opgaver, mens De lærer at ære denne fars minde. Hvis han ikke havde fyldt sin tids-gærning, havde vi ikke faat vor.

Mellom Welhaven og Munch rådde det et mindre vennskapelig forhold, skjønt Munch strevde ærlig for at avbøte den annens arroganse. De var begge medlemmer av styret i Kunstforeningen i Christiania og røk her så uklar at Munch trådte ut av styret. Munch så med et helt annet frisinn på den tids «moderne» kunst enn Welhaven, noe som forøvrig er bekreftet ved Aug. Cappelens brev. Welhaven ville være den dominerende og tålte ikke opposisjon mot sitt syn. Munchs noble karakter kommer forøvrig tydeligere enn noensinne til syne gjennom det brev hans sendte Welhaven efterat han hadde trukket seg tilbake fra Kunstforeningens styre.

De mest friske og uvørne brev i samlingen skriver seg forøvrig fra Magdalena Thoresen. Det var en dame med futt. Hun sparer ikke sin omgang. Jonas Lie gir hun ikke en døyt for som dikter. Ja, hun er endog temmelig grov mot ham og sier at ingen er så flinkt til å reprodusere andre – «tilgiv, Fader Jonas!!»

Også om Kielland. Ja, selv om Camilla Collett har hun vittige bemerkninger.

Hun legger heller ikke fingrene imellom når det gjelder Bjørnson. Men hun kan ikke la være å beundre ham, selv om hun ikke kan fordra ham.

De mest interessante brev er nok likevel Camilla Colletts (de blir med rette fremhevet i Francis Bulls forord). Brevene ikke bare belyser fru Collett selv som menneske, men er også av litteraturhistorisk verd. Hennes eiendommelige, sterkt personlige kondolansebrev til Amalia Munch etter mannens død, er et dokument man ikke glemmer. Hun kommer bl. a. – og enkelte vil sikkert synes noe kynisk – inn på Munchs første ekteskap. Gjennom «Sorg og Trøst» hadde verden fått inntrykk av et idealekteskap. Camilla Collett havder en helt annen oppfatning:

Den romantiske Glorie hvormed M. har om givet hendes Minde, skyldtes – jeg er saa dristig at tro det – mere en digterisk Illusion, hans egen Evne og Trang til at elske. Min Broder Henrik havde det paa samme Vis – end den beundredes egne Fuldkommenheder ... At denne digteriske Illusion her maatte til for at fylde, at den har overlevet Tiden, ja modtaget en Forklarelse netop gjennem denne, – det hører nu engang Sagen til. Med det hjælper ikke. Den sande Lykke har De skjænket ham.

Den 8. mars 1885, året efter Munchs død, finner vi et nytt åpenhjertig brev fra fru Collett. Hun forteller her at hun går inn for at det skal reises Andreas Munch et verdig æresminne (gravmæle). «Det er det min kjære Nations Sag at sørge for» (Munch var blitt begravet på Vår Frelsers gravlund mellom nasjonens store). Hun kan forsøvrig heller ikke ved denne anledning unnlate å komme inn på sin bitterhet mot Welhaven: «Og saa heder det, at Welhaven sa staar først for Tur, og dog synes mig, at Retfærdigheden kræver at disse mindst fik deres Minde reist paa en Tid. Munchs ulige rigere og mere alsidige Production kunde vel opveie nogle Aars Forspring».

Hun kommer så inn på kvinnesaken og skriver: «For mig bunder den egentlige Grund til al den usalige Splid i vor Nation i Misforholdet mellem Mand og Kvinde. Mandsherredømmet har faaet Overvægte, det kvindelige Element – Mildhedens, Forsonlighedens – Christendommens om De vil, mangler aldeles i vort Samfundsliv. Ingen har repræsentert dette manglende Element stærkere end Andreas Munch».

Det kunne være mangt og meget av interesse å nevne fra denne fine og vakre bok. Andreas Munchs smpatiske og høyt begavede datter, den i Danmark ansette malerinne Anna E. Munch, har i sit 79. år reist sine foreldre og deres samtid et kulturminne av betydning. Ikke minst for norske lesere vil «Et nordisk Digterhjem» være en rik opplevelse.

Den gamle nasjonalskald og hans samtid var kommet oss på så avstand. Han tilhørte nasjonalromantikkens så misforståtte tid, han var skandinavist, han var bare dikter og befattet seg ikke med politikk og deltok lite i dagens aktuelle debatt. Han var liksom ikke norsk nok – han som i et av sine seneste dikt skrev:

Ikke glemmer jeg derfor mit Norge

Ikke dets Fjælde, dets brusende Elv.

Barndom og Ungdom derfor mig borge

Glemte jeg Norge, jeg glemte mig selv –

Bør vi glemme ham?

Audun Hierman