Francis Bull om Anna E. Munch

I sin erindringsbok Minner om mennesker fra 1962 forteller Francis Bull litt om Andreas Munchs datter Anna E. Munch, og tilblivelsen av boken Et nordisk Digterhjem (1954). 

Blant mine kjenninger i Danmark var også malerinnen Anna E. Munch, som døde i 1960. Hun stod meg aldri personlig nær, men fra de gangene jeg har møtt henne gjenner jeg minnet om et fint tenkende menneske, som alle dager bevarte en rørende kjærlighet til Norge, sin fars og sin slekts hjemland. 

Hun var datter av dikteren Andreas Munch, i hans annet ekteskap, med en dansk dame, Amalie Raben. Jeg gikk opp til frøken Munch i København for å se de portretter hun eide av sin far, og jeg ble helt rørt over å komme inn i et interiør som var i den grad preget av 1860–70-årenes ånd og smak. Hun hadde flere ypperlige nilder av Andreas Munch, fra forskjellige tider i hans liv, og man kunne gjennom disse portrettene tydelig fornemme den gjenopplivelse som hans annet ekteskap hadde gitt ham. Han hadde i 1850-årene, etter sin første kones og sin lille sønns død, ofte vært melankolsk stemt; men han fikk som en ny vår, da han ble gift med Amalie Raben, som må ha vært et varmt og klokt menneske. Man ser hennes myndige, storladne ansikt i profil på det kjente maleri av S. Segelcke fra Café de la Régence i Paris, omkring århundreskiftet, hvor de nordiske kunstnere er samlet, bl.a. Jonas Lie og fru Thomasine, Karl Larsen, Herman Bang, Edvard Grieg og frue, Frits Thaulow, Olga Fåhræus, Willumsen og Kinck. Fru Munch sitter for bordenden, i samtale med Jonas Lie.

Frøken Munch var en dygtig malerinne og et meget søtt menneske. I sitt testamente skjenket hun flere av sine eiendeler til norske museer, blant annet et henrivende lille interiør-maleri, som Edvard Munch, – hvis far var fetter av Andreas Munch – i 17–18-årsalderen hadde malt i hjemmet til et par gamle frøkener Munch. Det er et fortrinlig vidnesbyrd om Edvard Munchs tidlig utviklede koloristiske sans, og det er gledelig at det nå er kommet tilbake til Norge og skal henge i Munch-museet.

Frøken Anna Munch fikk som gammel i stand en sympatisk og nydelig bok, «Et nordisk Digterhjem», med en fylde av brev til hennes foreldre fra norske og danske kunstnere, og det er betegnende for frøken Munch at hun solgte et par kostbare smykker for å få råd til å ledsage boken med førsteklasses reproduksjoner av bilder fra fru Munchs stambok, hvor både Eilif Peterssen og en rekke andre norske kunstnere hadde gitt sine bidrag. Det er et rørende og interessant verk, og til det merkeligste av innholdet hører et brev fra Camilla Collett til fru Amalie Munch, da Andreas Munch var død. Der står det: «Tillad mig her at tale rent ud. Hans lille Gut vilde vist beredet ham større Sorger havde han levet, da han efter alles Sigende, der havde seet ham nærmere, ikke var ret normal, og skal vi tale om Ch. M. (dvs. Charlotte Munch, Andreas Munchs første hustru), var hun en af dem, der slet ikke taaler at blive gamle. Den romantiske Glorie, hvormed Munch har omgivet hendes Minde, skyldtes mere en digterisk Illusion ... end den beundredes egne Fuldkommenheder ... den rette sande Lykke har De skjænket ham.»Da jeg leste dette, syntes jeg det var temmelig sterkt å skrive slik i et kondolansebrev. Men Camilla Collett hadde rett i å mene at bedre trøsteord kunne fru Amalie Munch ikke få: Hun hadde levet under et slags samvittighetstrykk, fordi hun ikke hadde skjenket sin mann en sønn, men bare døtre, og fordi hun ikke var så yndefull og deilig som hans første kone. Camilla Collett hjalp henne over disse kvalene, og det brevet som kunne se taktløst ut, var altså i virkeligheten psykologisk riktig tenkt, – det viser fru Munchs takkebrev ganske tydelig.

Da frøken Munch utga denne minneboken til sine foreldres ære, spurte hun om jeg ville skrive et forord, og dette sa jeg ja til, – jeg har siden angret at jeg ikke gjorde det litt mer fyldig. Hun takket, og spurte hvor meget hun måtte få lov til å betale. «Ingenting,» svarte jeg. «Det lille forordet skrev jeg med glede, og vil ikke ha penger for det. Hvis De endelig vil gi meg noe, kan De la meg få et ekstra eksemplar av boken, som jeg gjerne vil forære min slektsinteresserte bror, Theodor.» Det fikk jeg, men dessuten sendte hun meg en tegning hun hadde laget i prestegården oppe på Maihaugen, av skrivebordsplassen til sin tippoldefar, Vågå-presten Johan Storm. Den tegningen er jeg meget glad i, både som et minne om frøken Munch og en prøve på hennes kunst, og ut fra slektstilknytning, idet Vågå-presten var besvogret med min tippoldefar.