Jødesaken referert i Tyskland

Arrestasjonen av de to jødiske handelsmennene Leon Lopez og Emmanuel Philipson som ble omtalt kritisk i «Den Constitutionelle» med Andreas Munch som redaktør høsten 1844, og som danner bakgrunnen for hans skuespill Jøden, fikk også adskillig oppmerksomhet i utlandet. Omtalen av saken i en av tidens viktigste tysk-jødiske aviser, Allgemeine Zeitung des Judenthums (AZJ), viser at «Nellas» bekymring for at saken – og ikke minst den illiberale jødeparagrafen i seg selv – ville sette Norge i dårlig lys i utlandet, var langt fra uberettiget. Avisen, redigert av rabbineren Ludwig Philippson (1811-1889), var tidens ledende organ for Tysklands liberale jøder, og redaktør Philipson kunne allerede et par uker før saken om de to arresterte jødene ble kjent i Tyskland melde at jødespørsmålet i Norge ikke bare ble diskutert i byene, men også blant landets bønder, «hvis fordommer mot jødene, som for dem kun er kjent fra Bibelen og gamle tradisjoner, er svært store» (AZJ 14.10.1844). To uker senere bragte avisen en oversettelse av «Nellas» dekning av arrestasjonen av Lopez og Philipson 29. september samme år, som i tysk sprogdrakt konkluderte med at «Solche handgreifliche Beispiele sind wol geeignet das Barbarische, Unglaubliche unserer Judengesetze einem Jeden in’s Ohr zu schreien» (AZJ 28.10.1844). Interessant nok hadde redaktøren utelatt ordet «det marokkanske», som i Munchs penn (?) i originalen følger «det barbariske».  

«Den Constitutionelle» skrev ikke mer om saken etter 6. november 1844, men noen som stod nært «Nellas» syn på jødeparagrafen må ha formidlet sakens utvikling videre til det tyske-jødiske publikum. Allgemeine Zeitung des Judenthum trykte i midten av desember et brev fra Christiania hvor avisens anonyme korrespondent kunne berette om sakens triste utfall: jøden Lopez hadde som sefardisk jøde blitt løslatt fra varetekt på grunnlag av en gammel bestemmelse som fritok «portugiserjøder» (sefardim) fra kravet om leidebrev til Norge, mens Emmanuel Philipson, ute av stand til å betale en mulkt pålydende 800 spesiedaler, hadde blitt satt i fengsel på vann og brød i tredve dager. «Og slik sitter han nå i streng forvaring som et offer for barbariet i våre lover; kun den mørkeste middelalder verdige». Den anonyme korrespondenten øynet imidlertid håp, og mente at episoden ville føre til at «selv de mest hårdnakkede konservative og til og med bøndene vil finne sine nåværende standpunkt uholdbare, og i neste stortingsperiode etterkomme kravet om forandring [av jødeparagrafen]. Lærdommen fra dette eksempelet er i det minste sterk nok til å vise på det klareste hvilke absurditeter forbudet fører til» (AZJ 16.12.1844). 

Andreas Snildal