Halfdan Kjerulfs plass

Etter at slottet stod ferdig, fremstod områdene rundt som uryddige i sammenligning. Tullinløkken var lenge en kålåker. Men på begynnelsen av 1860-tallet var det triangelet mellom St. Olavsgate, Frederiksgate og Christian Augusts gate som naboene klaget mest høylydt over. Plassen lå fullstendig brakk, og var for liten til å kunne tjene som byggetomt. Naboene, med den driftige byggmester B. T. Bindeballe i spissen, samlet inn 55 spesidaler, og henvendte seg til Selskabet for Christiania Byes Vel. Bindeballe selv bidro ytterligere med 100 lass matjord. Til tross for visse uoverensstemmelser – både kommunen og staten, ved slottet, betraktet seg som eiere av marken – kom man i gang med arbeidet. Det ble montert en drikkefontene på et granittfundament, og det ble kjørt på henved 500 lass jord og hundrevis av tønner med shingel. Trær og busker – alm og lind – ble bestilt fra Tyskland. I 1865 fulgte ytterligere to store og to mindre almer, samt en mengde visstnok svært moteriktige busker. Til slutt ble det hele innhegnet med et pent stakitt. 

Slik lå plassen da det i 1871 innkom et brev til Selskabet for Christiania Byes Vel fra komponisten Edvard Grieg. Grieg satt den gang i spissen for en komité nedsatt med det formål å få reist et monument over komponisten Halfdan Kjerulf, den første norske komponist av internasjonalt format, som var død noen år tidligere. Billedhuggeren Julius Middelthun hadde allerede utformet bysten, som opprinnelig var tenkt plassert ved komponistens grav, men som man nå mente heller burde stå synlig i byen. Komiteen fikk tillatelse til å sette opp bysten i den nyanlagte lille parken, som endatil ble oppkalt etter Kjerulf.

På denne tiden hadde Christiania Kunstforening store planer for Kjerulfs plass. Men foreningen hadde små midler, og henvendte seg til Christiania Byes vel for å få dekket utgiftene: til sammen 400 spesidaler for benker, gitter og en drikkefontene. Flere ansøkninger ble avslått, og først da pianofabrikant Karl Hals personlig møtte opp i Selskabets generalforsamling, ble det fart i sakene. Han kunne fortelle at Kunstforeningen, som i et anfall av lettsinn allerede hadde fått montert en fontene tegnet av H. E. Schirmer, ikke hadde mulighet til å gjøre opp for seg. Christiania Byes Vel måtte tre støttende til. Fontenen var utformet med en fremstilling av Psyke, som Olaf Bull har skrevet om i diktet ved samme navn.

Middelthuns byste av Kjerulf ble avduket i 1874, på det som etter hvert var blitt en elegant liten park med trær, busker, benker og springvann. For anledningen hadde Edvard Grieg komponert en kantate til et dikt av Andreas Munch, som ble fremført av Studentersangforeningen og Håndverkernes sangforening:

Nu Halfdan Kjerulf er vandret hen
til de ukjendte Regioner,
Hvorfra ingen Røst kan komme igjen,
Selv ikke hansliflige Toner.

Om kvelden ble det arrangert fakkeltog til Kjerulfs plass med kransenedleggelse på monumentet. Bysten er ifølge Store norske leksikon ’et meget verdig uttrykk for takknemligheten til en komponist som la de viktigste byggestener til norsk musikks fantastiske vekst og utvikling i siste halvdel av 1800-tallet.’

Mer eller mindre slik stod Halfdan Kjerulfs plass etter alt å dømme frem til 1910, da Middelthuns byste fikk selskap av to andre: Ingebrigt Viks portrett av Hans Gude, Anders Svors av Adolf Tidemand, og sist men ikke minst, i 1912, Jens Munthe Svendsens portrett av Andreas Munch. Dermed hadde man bragt sammen byster av de fire menn hvis navn er knyttet til Brudefærden. 

Brudefærd i Hardanger er et av norsk kunsthistorie kjenteste malerier. Bildet er et typisk eksempel på opphavsmennenes samarbeid: Gude malte landskapene, Tidemand menneskene. Brudefærden ble presentert ved en stor festkveld på Christiania Theater i 1849. Her skulle bildet gjenskapes som tableau vivant på scenen. Bakgrunnen fra Brudefærden, Hardangerfjorden med fjellene, var blitt malt på et svært lerret, og på scenen foran denne kulissen var det plassert en båt med byfolk (visstnok byens vakreste damer og kjente herrer) utkledd som bønder i nasjonaldrakter. Hensikten var å gjenskape maleriet så nøyaktig som mulig med levende modeller.

Så kunne festlighetene begynne med sang og spill. Et stort mannskor urframførte en sang av Halfdan Kjerulf og Andreas Munch over bildet. Munchs dikt Brudefærden. Efter Gude og Tidemand ble utgitt i hans samling Nye Digte i 1850.

Der aander en tindrende Sommerluft
Varmt over Hardangerfjords Vande,
Hvor høit mod Himlen i blaalig Duft
De mægtige Fjelde stande.
Det skinner fra Bræ, det grønnes fra Li,
Sit Helligdagsskrud staaer Egnen klædt i –
Thi see! over grønklare Bølge
Hjemglider et Brudefølge.

Det var visstnok kunstneren Eilif Peterssen som tok initiativet til å samle Brudefærdens fire opphavsmenn på Kjerulfs plass. Både han og Lorentz Dietrichson satt i styret for et legat opprettet av kjøpmann H. A. Benneche til fremme av norsk kunst, og det var i dette styret at saken ble fremmet. I 1906 ble det besluttet å bruke flere års avkastning av legatet på å bestille portrettbyster av Tidemand, Gude og Munch. Bystene ble bestilt direkte fra kunstnerne: Tidemand og Gude ble modellert av henholdsvis Ingebrigt Vik og Anders Svor. Andreas Munch-bysten ble utformet av Jens Munthe Svendsen, men var først ferdig et par år etter de andre. Derfor fikk kommunen også problemer med å passe den inn på plassen. Istedet ble det foreslått å anbringe Munch-bysten nederst i Wergelandsveien nedenfor Grotten. Legatstyret satte det imidlertid som en ufravikelig betingelse at alle fire menn knyttet til Brudefærden skulle samles på Kjerulfs plass. Derfor ble til slutt Gustav Vigelands Nordraak-statue plassert i Wergelandsveien, og Munch tok plass sammen med Kjerulf, Tidemand og Gude. Den 2. juli 1912 kunne Lorentz Dietrichson avduke de tre nye bystene og overlevere dem til ordføreren. Begivenheten gav anledning til en vise av Vilhelm Dybwad:

Fjernt fra den virkelige verden

hvor Halfdan Kjerulfs støtte staar,

har de nu samlet «Brudefærden»

som har vært spredt i mange aar.

Kjerulf har selskap av klikken:

Gude og Munch og Tidemand.

Ja, kort sagt: hele romantikken

har de sat op ved siden a'n.

En dag i sommer trak de sløret a'

hvorfor sang ingen «Brudefærden» da?

Jo, ser De, komiteen tænkte vel:

«Nu som de er fire, kan de synge'n selv!»

Plassen kom etter dette snart i forfall. Omkring 1930 ble Frederiksgate utvidet og Kjerulfs plass betydelig beskåret. Grøntanlegget ble vanskjøttet, og Psykefontenen ble omsider flyttet til Nordpolen på Sandaker. Først på 1980-tallet lykkedes det å sette plassen mer eller mindre tilbake ved hjelp av midler fra dens nærmeste nabo, Norsk Arbeidsgiverforening. Parken fikk nytt jernstakitt, nye smijernsbenker, og fontenen ble tilbakeført. På forsommeren 1984 ble Halfdan Kjerulf plass på nytt overlevert kommunen ved ordfører Albert Nordengen. Også ved denne anledningen var det Studentersangforeningen som stod for musikken.  

Ernst Bjerke 

Kilder:

A. Berg: Selskabet for Oslo Byes Vel 1811-1936, Oslo 1938.

E. Boye: Halfdan Kjerulfs plass, i Byminner 3/1984.