I skyggen av Wergeland

Hver 17. mai hylles Henrik Wergeland for sin innsats for økt toleranse på tvers av religiøse og etniske skillelinjer, og ikke minst for sin innsats for avskaffelsen av 1814-grunnlovens paragraf 2 om forbud mot jøders adgang til Riket. Dette er en viktig markering av verdier som i dag synes viktigere enn på lang tid, men det er lett å overse at Wergeland ikke stod alene i sin kamp for et åpent samfunn hvor også annerledes troende har en selvfølgelig plass. I samtiden var det heller ikke alltid Wergeland som gikk lengst i kritikken av Grunnlovens jødeforbud. Særlig Wergelands forfatterkollega Andreas Munch (1811-1884) var tidlig en kompromissløs motstander av jødeparagrafen.

Som redaktør av Den Constitutionelle – sammen med Morgenbladet datidens ledende hovedstadsavis – gikk Munch lenger enn selv Wergeland i uforbeholden motstand mot paragraf 2. I ettertiden har Munch kanskje blitt mest kjent for noe av «norskeste» en kan tenke seg, nemlig diktet «Brudefærden i Hardanger» til Tidemand og Gudes maleri, som fortsatt synges hver 17. mai på Universitetsplassen. Munch hadde imidlertid et ambivalent forhold til den innadvendte nasjonalromantikken, og diktningen hans speidet hele tiden utover landets grenser. I hans kosmopolitisme lå også en sterk sympati for jødene, som Munch hadde næret interesse for helt siden ungdommen.

Munch hadde allerede i 1836 med diktet «Jøderne» vært den første som offentlig kritiserte jødeparagrafen, over et år før Wergeland tok til orde for avskaffelse av paragrafen. Som redaktør av Den Constitutionelle fra 1841 hadde Munch tatt inn kritiske innlegg i jødesaken, blant annet flere av Wergeland. Men Munchs radikale linje kom for alvor tilsyne høsten 1844 da to fremmede handelsreisende, Emmanuel Philipson og Leon Lopez, var blitt anholdt i et vertshus i Christiania, beskyldt for å svindle andre gjester med kortkunster. Da politiet fant beskyldningene ugrunnet, ble de istedet angitt som jøder av en person i lokalet, og umiddelbart arrestert for overtredelse av Grunnlovens paragraf 2.

Arrestasjonen av de to jødene utløste en feide mellom Munchs avis og konkurrenten Morgenbladet. Morgenbladet ble i samtiden oppfattet som en liberal avis, og hevdet den i prinsippet var motstander av jødeparagrafen. Likevel forsvarte Mortenbladet en opprettholdelse av jødeparagrafen fordi den mente paragrafen både bidro til å motvirke innvandring av kriminelle «sjakrerjøder» til landet, og at en opphevelse av paragrafen var uforsvarlig så lenge «folket» ikke delte makthavernes og de intellektuelles liberale anskuelser. Flere i samtiden påpekte det uheldige i at mennesker som Philipson og Lopez hadde kommet til landet. Ikke bare bragte de angivelig med seg urent mel i posen – deres nærvær bidro til å svekke kampen mot jødeparagrafen, et syn sågar Wergeland delte. 

Den Constitutionelle svarte med å påpeke det utålelige i at de to jødene var arrestert på bakgrunn av hvem de var, og ikke hva de hadde gjort. Munch ville ha seg frabedt at de to arresterte jødenes angivelig tvilsomme rykte ble brukt for å rettferdiggjøre arrestasjonen, og ikke minst for beskyldninger om å svekke motstanden mot jødeparagrafen. Mennesker måtte alltid bedømmes individuelt, ikke på bakgrunn av etnisk eller religiøs tilhørighet. Omvendt kunne en ikke lede fra dårlige egenskaper hos enkeltpersoner til å gjelde en hel gruppe.

Munchs budskap i Den Constitutionelle må ha vært uvanlig radikalt i samtiden, og selv i vår tid er det vel få avisredaktører og politikere som ville våget å stå like prinsippfast i et innvandringsspørsmål. Det fantes ifølge Munch ingen formildende omstendigheter ved jødeparagrafen, uansett hvor mange «sjakrerjøder» landet kunne bli oversvømt av som følge av dens opphevelse. Munch må ha oppfattet jødeparagrafen ikke bare som en fornærmelse mot et folkeslag han lenge hadde sympatisert med, men også mot sin egen nasjons verdighet. Som Munch allerede i 1836 hadde skrevet om Norge i diktet «Jøderne»: «Du støder fornem bort et Folk – Er det at være Friheds tolk?».

Munch skrev også et satirisk skuespill kalt «Jøden», bygget på hendelsene i 1844, hvor han harselerte med Morgenbladets fordreide liberale standpunkter. For en moderne leser er skuespillet en interessant historisk analogi til dagens asyl- og innvandringsspørsmål. Av ukjente grunner ble dramaet aldri publisert, og har inntil nylig kun eksistert i originalmanuskript. Hadde skuespillet blitt oppført eller kommet påtrykk i samtiden, ville det nok vakt stor oppsikt, og gjort Munchs engasjement for jødene kjent for ettertiden. Munch trakk seg imidlertid ut av jødesaken og reiste utenlands et par år etter hendelsene i 1844. Da Munch vendte tilbake til Norge i 1848, hadde hans eget og Wergelands arbeid mot jødeparagrafen båret frukter, og stemningen var nå i ferd med snu i den norske offentligheten. Tre år senere, i 1851, ble Grunnlovens paragraf 2 opphevet med overveldende flertall i Stortinget. Da var Wergeland for lengst død, og hadde allerede oppnådd heltestatus for sin innsats mot jødeparagrafen. Mannen som først hadde tatt til orde for dens avskaffelse offentlig, og som sørget for at mange vektige innlegg i saken kom på trykk i Den Constitutionelle, hadde imidlertid latt saken ligge siden 1844, og oppnådde aldri en tilsvarende status. 

Det er dermed ikke sagt at Munchs engasjement i jødesaken var ubetydelig, i alle fall ikke sett med ettertidens øyne. Som med Wergeland, gir Munchs urokkelige humanitet oss noe å være stolte av i vår norske historie, på tross av 1814-grunnlovens jødeparagraf og senere generasjoners antisemittisme og fremmedhat. På den ene siden var Munch en av skaperne av «det norske» i 1800-tallets nasjonalromantikk. Men samtidig som han dyrket forestillinger om det «ekte» norske slik vi kjenner det fra Tidemand og Gudes prektige brudefølge, viser Munchs eksempel for over 150 år siden at det ikke er noen ny tanke at nordmenn har vel så mye å lære av andre kulturer og religioner som fra egen tradisjon. 

Andreas Snildal