Ephemerer

Andreas Munch debuterte som dikter med samlingen Ephemerer i 1836. I avisen Den Constitutionelle, intelligenskretsens organ som Munch selv siden skulle bli redaktør for, skrev A. M. Schweigaard en lysende anmeldelse. Ved Ephemerer hadde Munch «deels retferdiggjort, deels forøget de Forhaabninger, som han forhen har vagt». Han hadde «et meget fiint Instinkt og fiine Føletraade», og, mente anmelderen, det fantes «Evighedsblomster i hans Bed».

Ephemerer ble utgitt av dansken Johan Dahl, som i 1832 hadde opprettet en bokhandel i Christiania etter europeisk målestokk. Etter et års tid begynte han også egen forlagsvirksomhet, og er kanskje mest kjent som intelligenskretsens foretrukne forlegger. Det var han som i 1834 utgav Welhavens Norges Dæmring, som gav foranledning til heftig strid mellom Wergeland og Welhavens partier; fra 1836 av dessuten Den Constitutionelle. Hans bokhandel ble raskt et sentrum i byens litterære og kunstneriske liv. I 1836 kjøpte Dahl N. M. Aalholms boktrykkeri i byen og kunne dermed trykke sine egne forlagsartikler. Med trykkeriet fulgte den danske trykkeren Edvard August Schmelling, som ifølge kolofonen har trykt Munchs Ephemerer «i Johan Dahls Bogtrykkerie».

Dahl hadde gode internasjonale kontakter, som kom til nytte da Ephemerer skulle utstyres. To av Munchs dikt, Den første Sorg og Jernmasken, ble ledsaget av stålstikk. De to stikkene, av den tyske kunstneren Ed. Schuler, ble trykt av Wilhelm Creuzbauer, som drev kunsttrykkeri og -forlag  i Karlsruhe, med Johan Dahl i Christiania som medutgiver.  

Ephemerer var den første, eller i alle fall én av de aller første bøkene Dahl lot trykke i sitt eget trykkeri. Det var uansett denne boken Dahl, som var motstander av sensur, valgte for å utfordre det mange oppfattet som de siste restene av den statlige sensuren i Norge. Etter den såkalte trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799 skulle det sendes et eksemplar av alle trykk til politiet for sensur. Etter 1814 ble denne bestemmelsen erstattet av det som er blitt omtalt som Norges første pliktavleveringslov. Ved kongelig resolusjon av 21. februar 1815 ble det bestemt at alle landets trykkere skulle avlevere tre eksemplarer av alt de trykte, og at ett av disse eksemplarene skulle sendes til Universitetsbiblioteket, ett til Politidepartementet. Mange steder, blant annet i Christiania, fortsatte politiet lokalt å kreve et eget eksemplar for kontroll i henhold til trykkefrihetsforordningen av 1799. Dette ble av mange oppfattet som et brudd med Grunnlovens § 100 om trykkefrihet – en av periodens sentrale ideer. Bestemmelsene om pliktavlevering ble med andre ord forstått som en sensurordning, og en videreføring av sensurlovgivningen fra eneveldets Danmark.

I 1836 nektet Johan Dahl å avlevere Munchs ellers uskyldige Ephemerer til politiet. Politimesteren i Christiania anla følgelig sak, som gikk helt til høyesterett. Dahl vant saken, og som følge av dommen (av 27. juli 1837) mistet politiet sin myndighet til å utøve forhåndssensur. Samtidig bortfalt boktrykkernes forpliktelse til å avlevere trykksaker til myndighetene, og med det også til Universitetsbiblioteket. Dommen ble dermed avgjørende ikke bare for sensuren, men også pliktavleveringen i Norge. Høyesterettsdommen om Munchs debutsamling ble medvirkende til den nye håndverksloven av 1839, som avskaffet laugene og  innførte større næringsfrihet, blant annet for boktrykkerne. Avleveringsordningen, slik den var nedfelt i forordningene av 1799 og 1815, hadde vært knyttet til boktrykkernes privilegium, som nå bortfalt sammen med deres plikter. En ny pliktavleveringsordning ble ikke innført før i 1882. 

Ernst Bjerke