Biografi

Andreas Munch (1811–1884) hørte til sin tids fremste norske diktere. Etter at Wergeland døde og Welhaven la diktningen tilside til fordel for sitt professorat, stod Munch igjen som landets største og mest produktive dikter. Det var først Bjørnson og Ibsen som tilslutt fortrengte Munch fra denne posisjonen, som i mellomtiden var blitt ytterligere bekreftet da Stortinget i 1860 innvilget ham landets første diktergasje, i form at et dosentur (senere et professorat) uten forelesningsplikt ved universitetet. I striden mellom Wergeland og Welhaven forsøkte Munch, til tross for at han tilhørte den indre krets i intelligenspartiet, å innta en forsonende mellomposisjon. For M. J. Monrad stod Munch derfor som «den Tredie i det Kløverblad af Digtere, i hvem en eiendommelig norsk Literatur begyndte at skyde op og frigjøre sig som saadan».

Nedenstående er et utdrag fra Helge Groths artikkel om Munch i Norsk biografisk leksikon, 1. utg, bd. 9 (1940), ss. 401-407. Andreas Munch-selskapet har også lagt ut denne artikkelen i sin helhet.

Munch, Andreas, 1811–84, dikter, sønn av [...] biskop Johan Storm M., f. i Kristiania 19/10 1811, d. i Vedbæk ved Kjøbenhavn 27/6 1884. Gift 1) i Kristiania 24/5 1844 med Charlotte Amalie Juul, f. der 27/9 1823, d. der 20/4 1850, datter av kjøbmann Jakob Bentzen J. og Inger Margrethe Finckenhagen; 2) i Borbjerg i Jylland 10/10 1865 med Anne Marie Amalie Raben, f. i Næstved 1/12 1832, d. i Kjøbenhavn 24/2 1905, datter av billardholder Svend Nordberg og Erikke Lund, samt adoptivdatter av hoffjegermester og kammerherre, lensgreve, dr. philos. Gregers Christian Raben til Christiansholm og Anne Margrethe Lund (adoptivdatterens moster).

I slutten av 1812 flyttet M. med sine foreldre til Sande i Jarlsberg. «Jeg har ofte tænkt mig,» skriver han senere, «at den stille og milde Stemning, der altid har dannet Grundtonen i min poetiske Produktion, … maaske kan have sin Grund i de blide, milde Naturomgivelser, der først speilede sig i Barnets drømmende Sjæl.» I 1817 flyttet familien til Kristiania og i 1823 derfra til Kristiansand, hvor M. allerede i de følgende år gikk på latinskolen. Allerede i Kristiansand leste han estetiske arbeider, fikk anledning til å se flere dramatiske opførelser og syslet også selv med dramatiske forsøk («Hjemkomsten», «Agnes Bernauer»). En samling dikt fra årene 1828–29 er preget av ungdommelig tungsinn og grublerier. I 1830 blir han student og reiser til Kristiania. De brytninger i studenterverdenen som knytter sig til Wergelands og Welhavens navn, stod han, iallfall aktivt, utenfor.

De konstitusjonelle drag i hans karakter trer allerede nu frem. I sin første ungdom er han preget av «et sært Tungsind». «Eensomhedens triste, tunge Last» tynger ham. Han er «den stille Yngling, hvis Verden er hans Indre». I fortellingen «Den Eensomme» skildret han senere «den særegne Sjælesygdom, som jeg dengang ikke var langt fra at bukke under for, og som jeg i hint lille Skrift udførte til dens yderste Konsekventser». Samtidig var han følsom og mottagelig, men hans reaksjoner førte aldri til noget egentlig opgjør. […] Allerede i russedagene hadde han fått trykt i «Morgenbladet» en «Ode til Lafayette», frihetshelten, men foreløbig ofret han sin tid på de begynnende studier, først i teologi, senere jus, selv om han heller ikke nu la sine litterære interesser på hyllen. «Jeg svælgede formeligt i Universitetsbibliothekets rige Forraad paa æsthetiske Værker fra den franske og tyske Literatur; den engelske var mig endnu en lukket Bog ...»

Ved sin fars død i 1832 måtte han avslutte studiene og fikk en stilling som kopist i Finansdepartementet, som han beholdt til 1845. I 1833 redigerte han «Forbunds-Bladet» — det skulde nu, sier han, vise sig om luen i hans barm skulde «lutres eller slukkes i Livets vilde Strøm». I 1835 foretok han sin første kortere utenlandsreise, og i 1836 utgav han sin første diktsamling, «Ephemerer», med mange minner om denne tur. […] Kort tid efter denne diktsamling utgav han «Sangerinden. Et Digt», og i 1837 seiret han med skuespillet «Kong Sverres Ungdom» i konkurransen om det beste norske stykke, som skulde opføres ved åpningen av Christiania Theater. Hans dikteriske produksjon i de første årene efter 1837 innskrenker sig mest til en del dikt i «Den Constitutionelle». Han foretok nu (1838) en lengere utenlandsreise og sier i sin dagbok karakteristisk nok ved tiltredelsen av denne reise: «Man gruer sig ordentligt for at styrte ned i denne Vrimmel af Liv og Nyhed.» Han besøkte London og Paris, hvor han overvar Talleyrands begravelse og avla visitt hos P. A. Heiberg […]. 1840 utgav han «Donna Clara. En Natscene», et drama med emne fra Spania, preget av Victor Hugos manér. I 1841 overtok M. redaksjonen av «Den Constitutionelle». På grunn av et par artikler her måtte han 1845 opgi sin stilling i Finansdepartementet, og da det stadig gikk nedover med «Den Constitutionelle», trakk han sig i 1846 tilbake.

I 1844 hadde M. giftet sig med Charlotte Juul, som tok «den mest levende Deel» i hans litterære arbeide. I de få år hun levde gjorde hun deres hjem til et midtpunkt for kunstnere og litterært interesserte. To år efter sitt giftermål utgav M. fortellingen «Den Eensomme. En Sjælehistorie», et av hans mest inntrengende og psykologisk sterkeste verker, den intenseste sjeleskildring i norsk litteratur før Camilla Collett, skrevet som «en poetisk Frigjørelse». Samme år drog M. og hans unge hustru ut på en lang utenlandsreise til Frankrike, Italia, Sveits og Tyskland. I Paris benyttet de hver dag til å se kjente steder, daglig var de i teater og opera. Han tilbragte en aften hos Victor Hugo, og senere gjorde han «forgjæves Attentat paa at gjøre Visit hos Georges Sand». Fra Marseille drog de i januar 1847 videre til Roma, derfra til Napoli, Palermo, Pompei, Capri. I juni var de atter i Roma, i næste måned i Firenze, i august i Venezia. I dagboken fra denne reise finnes en vakker skildring (av fru M.?) om den siste tid i Italia, om deres kjærlighet til Syden og tanken på den evige Syd-lengsel som vil gripe dem oppe i Norge.

Først sommeren 1848 vendte de tilbake. Samme år gav M. ut en samling «Digte, gamle og nye». Årene forut, rikdommen av inntrykk på den lange reise, optatt i den lykkeligste mottagelighet, hadde beriket og modnet M.s diktning. Samlingen fra 1848 og de nærmest påfølgende er hans aller beste. Motsetningen mellem nord og syd, mellem den ensomme stillhet og den frodige farveprakt, mellem det tilbaketrengte og dempede og den nativt strømmende livsfølelse, dobbeltheten med rot i ham selv, er sterkt fremme i denne samling, som den er det i de følgende «Billeder fra Nord og Syd» fra 1849. Det var som det norske for M., likesom senere for Henrik Ibsen og andre norske diktere, trådte klarere frem under inntrykket av Sydens mennesker og Sydens natur og kunst. I disse to samlinger og i «Nye Digte» fra 1850 er M.s beste egenskaper som lyriker fremme. Men i dette år inntraff en begivenhet i hans liv som for mange år satte sitt preg på M.: efter bare seks års ekteskap døde hans hustru og den ene av deres spede tvillingsønner. Sorgen gikk dypt inn på ham, men det var som han i kraft av sin natur og gjennem sin elegiske diktning på ett vis var forberedt på sorgen, og det hjalp ham at han hadde evnen til å gi den uttrykk i diktning. Samme år hadde M. fått en stilling som amanuensis ved Universitetsbiblioteket; arbeidet i de «stille og fredede» omgivelser, hvor «Slægternes hellige Arv» var samlet, passet for ham og var ham til hjelp i hans sorg. Også en dypere oplevelse av det religiøse gjør sig gjeldende i disse år og gjør resignasjonen lettere for ham. I 1852 utgav så M. diktsamlingen «Sorg og Trøst», som han tilegner sine «Medvandrere paa samme tunge Gang» og håper må bli en trøst også for dem. Og han hadde den glede at hans diktsamling blev kjær for mange. Han trengte gleder — hans gjenlevende sønn var stadig syk, og han fryktet ofte han skulde miste også ham.

Blandt større verker i de følgende år er dramaet «Salomon de Caus» fra 1854, «Digte og Fortællinger, ældre og nyere» (1855), det historiske skuespill «En Aften paa Giske (1855) og «Lord William Russell. Historisk Tragoedie i fem Akter» fra 1857. M.s interesse for dramaet skyldtes sikkert for en stor del dikterisk ærgjerrighet og strømninger i tiden for øvrig, hans dramaer kan minne om samtidige både fra Danmark, Frankrike, England og Tyskland. Men også noget i hans natur drog mot denne kunstform og gav ham forutsetninger. Hans evne til å se for sig, til å tenke gjennem stemninger, til å skildre dramatiske situasjoner gjør at hans dramaer kan virke sterkt, selv om de i psykologisk motivering og dramatisk opbygning er mangelfulle. M. hadde likesom ikke evnen til å holde spenningen, den dramatiske temperatur, hans sier selv at han er den natur «der i Længden ikke taalede Modsætninger». Men det er som M. Goldschmidt skriver til ham i et brev om «Lord William Russell»: Det er nok enkelte ting han kunde ønske anderledes, men «Hovedsagen, den rene, gribende Sjælestemning er tilstede».

1858 fikk M. Statens reisestipendium for å studere kunst og litteraturhistorie i utlandet; i juli drog han avsted sammen med sin sønn. Turen gikk over Kjøbenhavn til Tyskland, hvor han bl. a. besøkte Weimar, men reisen måtte stadig avbrytes på grunn av sønnens sykdomsanfall. Efter en tur gjennem Sveits kom de i januar 1859 til Nizza, hvor M. lot gutten være igjen, «thi til Rom maatte jeg dog». Under sitt ophold der blev han kaldt tilbake til Nizza, men sønnen døde før han nådde frem. «Hvad har jeg ikke gjennemgaaet,» skriver han i dagboken, «siden jeg sidst skrev i denne Bog … Død har jeg vundet for Gutten — Tomhed og Tvivl for mig selv.» Han føler sig som «en vildfarende Fugl», «har intet Hjem mere …». Hjemløsheten driver ham ut på nye reiser; i juni 1859 er han i Gudbrandsdalen, i Vågå hvor faren blev født — senere reiser han til Sverige, til Gotland, «som den evige Jøde atter paa Vandring». Ensomhetsfølelsen og selvbebreidelsen driver ham, «min smerte vil ikke give sig, mit Saar ikke formildes».

I mars 1860 bevilget Stortinget ham en årlig gasje på 400 spd., den første «diktergasje» i Norge (formelt var det gasje som dosent ved Universitetet, og han rykket endog 1866 op til professor, men han holdt aldri forelesninger, og meningen var bare å gi en belønning for hans dikteriske virksomhet). […] Om høsten er han i Kjøbenhavn og i Berlin. Han gider ikke opsøke sine bekjente i Kjøbenhavn, han føler sig som «en Gjenganger». I Danmark treffer han frk. Raben. «Fra Tomheden i mit Hjem længedes jeg til hendes varme aandsbeslægtede Omgang». Efter hjemkomsten tar han atter fatt på sin diktning og utgir 1860 «Kongehallen i Bergen. Festspil med Sang i 1 Akt». Men han føler det som om «ingenting vil lykkes riktig mere, thi det gaaer ikke fra Hjertet». M. følte sig i de kommende år mere og mere ensom og utenfor, nye strømninger han ikke kunde følge satte i diktningen. 1862–63 er han ute på en næsten ett års utenlandsophold (i Danmark, England, Skottland og Tyskland). […] Det nye år var begynt «med Skuffelser og Tab … både offentlig og privat». «Hertug Skule» (1864), som han selv kaller «efter egen Tanke mit modneste Værk», stilles helt i skyggen av Ibsens «Kongs-Emnerne» — han finner ingen resonans hos sine venner, bare Bjørnson nærmer sig ham vennlig i denne tid.

M. fortsatte i årene som fulgte å utgi sine verker, men han kom likesom til å dikte på siden av sin tid, skjønt det, som en skriver til ham, og så er en skare av unge som er rede til å følge ham, «som ikke river ned». Særlig blandt de eldre var der mange som, eftersom den nye realismens og naturvidenskaps krav vant frem, i den «gamle reenlivede Skjald» fant en hvile fra den nye tids oppbrudd. M.s private skjebne bedret sig efter 1865. Dette år blir han gift med Amalie Raben, adoptivdatter av lensgreve R. på Aalholm. Hun var, heter det, «fin, dannet og begavet med den rene, ægte, Kvindelighed», men de familieforhold han trådte inn i, hørte ikke til de enkleste. Under disse endrede forhold besøkte han for tredje gang Roma og slo sig senere ned i Danmark, hvor hans «Villa Marina» blev et gjestfritt centrum for en vid krets. Men han var ofte på kortere besøk i Norge, og han så med engstelse på utviklingen i sitt hjemland. […]M. savner «Skjønheds Magt». Og selv diktere han trodde på, skuffer. Ibsen er «En falden Stjerne», Bjørnson «Forvirreren», som har brutt med sin barndoms pakt. […]

Fire år efter at M. i 1880 hadde reiret sitt 50 års studenter- og dikterjubileum ved en fest på Bygdø Kongsgård, døde han. Hans lik blev ført til Kristiania, hvor han blev begravet ved siden av sin første hustru.

M. har i grunnen aldri fått den rette plass i den norske litteraturhistorie. Hans diktergjerning falt i et tidsrum hvor han lett blev overskygget — først av Wergeland og Welhaven, så av Bjørnson og Ibsen. Allikevel hendte det at man gav ham hans rett, undertiden også mere enn den. M. J. Monrad kaller ham «den Tredie i det Kløverblad af Digtere, i hvem en eiendommelig norsk Literatur begyndte at skyde op og frigjøre sig som saadan». […] Hans diktning var «den stille Muses Tale», den kalte ikke til kamp, den talte til inderligheten, til de fredede stunder, den hyldet gamle og prøvde idealer. M. eide et poetisk sinn, der er varm og ren tone i hans dikt; selv om hans natur har noget bløtt, varsomt og kvinnelig over sig, er hans diktning rik, selv om hans personlighet alltid er den samme og ikke egentlig gjennemløper nogen utvikling. Han vender, som L. Dietrichson sier, «altid med Forkjærlighed Blikket paa det rent Menneskelige i Mennesket, i hvilken Tids og hvilken Omgivelses Belysning det end fremtræder». Dette draget sammen med den dype lengsel efter forsoning og harmoni, den elegiske resignasjonen, idealiseringen av virkeligheten, hvor det romantiske og klassiske går sammen, gjør M. til en av de mest typiske representanter for den «litterære Biedermeyer» i Norge. Foruten å være en fin lyriker og en villet dramatiker var han et utmerket prosaist. Ved foreningen av det nasjonale, menneskelige og européiske er M. en representativ skikkelse i norsk litteratur, karakteristisk også i sin begrensning. […] 

Helge Groth