Tale ved lanseringen av Jøden 24. mai 2012

Den foreliggende boken har en noe uvanlig tilblivelseshistorie. Manuskriptet har ligget upublisert i snart 170 år, så det er faktisk en førsteutgave vi har å gjøre med. Jeg skal benytte anledningen til å fortelle litt om veien skuespillet Jøden har tatt fra Munchs skrivebord høsten 1844 til lanseringen her på Chateau Neuf idag.

I historiemiljøet på Blindern og her ved Studentersamfundet har det de siste årene begynt å utkrystallisere seg et Andreas Munch-selskap, som idag trer frem for første gang, riktignok litt bortgjemt på kolofonsiden, som utgivere av skuespillet Jøden. Foreløpig er vi en løst sammensatt og privat forening som deler en litterær, historisk og ikke minst bibliofil interesse for Munch og hans forfatterskap.

Det har vært selskapets hovedsakelige ambisjon å stå bak én årlig bokutgivelse. Noen av dere var kanskje tilstede i dette samme lokalet ifjor, da selskapet i samarbeid med Kulturutvalget kunne legge frem en samling av Munchs poesi, under tittelen Dikt i Utvalg. Ved samme anledning ble den danske billedhuggeren von Bissens marmorbyste av Andreas Munch – i sin tid en gave fra hans enke til Studentersamfundet – oppstilt her i biblioteket, nyrestaurert av studenter ved universitetets restaureringsstudium.

Dikt i Utvlag ble svært godt mottatt, og det er en glede for oss å kunne følge opp – denne gang med en førstegangsutgivelse. På sikt håper vi – dersom grunnlaget skulle være tilstrekkelig – å etablere Andreas Munch-selskapet som en åpen forening, fremdeles med en årlig bokutgivelse som hovedaktivitet. Det er ennå mye interessant å ta av: en rekke upubliserte dikt, dagbøker og brev. Munch fortjener å huskes, og ikke minst å leses!

Slik det foreligger idag, i bokform, er Andreas Munchs drama Jøden et produkt av en intensiv utgivelsesprosess. På senvinteren oppdaget Tor Ivar Hansen et udatert, usignert og upublisert manuskript i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Ifølge katalogkortet var forfatteren Andreas Munch, og en sammenligning med Munchs kjente håndskrift levnet ingen tvil om opphavsmannen.

På kartotekkortet fremgikk også at det var tale om et fragment av et skuespill. Siste side slutter midt i et ord. En raskt gjennomlesning viste imidlertid at handlingen ikke var avbrutt. Alle løse tråder nøstes opp på de siste bevarte sidene. Gjennomlesningen antydet også at skuespillet kunne ha stor interesse, så vel historisk som litterært. Det måtte nemlig dreie seg om et ukjent innlegg i jødesaken, spørsmålet om opphevelsen av Grunnlovens paragraf 2. Vi begynte umiddelbart å forberede manuskriptet for utgivelse. I løpet av få uker var teksten transkribert og Andreas Snildals, om jeg får si det, velskrevne innledingsartikkel var på plass. Hanne Skulstad, som også stod bak Dikt i Utvalg, fikk oppdraget med layout.

Slik det ligger i Håndskriftsamlingen er Jøden et usignert og udatert manuskript på 71 sider. De første par sidene har Munch anstrengt seg for å holde seg til en pyntelig gotisk håndskrift, men han faller raskt tilbake til sin karakteristiske latinske hånd. Skuespillet er blitt transkribert bokstavrett, så langt det har latt seg gjøre, med enkelte mindre justeringer. Blant annet har vi innført stor bokstav konsekvent ved høflighetspronomen, og satt utenlandske ord i kursiv. For øvrig er Munchs egen rettskrivning fulgt, på samme måte som vi har tatt hensyn til hans egne tekstrettelser. Det typografiske forbildet for utgivelsen er Munchs trykte skuespill fra perioden.

Hverken Håndskriftsamlingens katalog eller manuskriptet selv kunne fortelle oss noe eksplisitt om skuespillets tilblivelseshistorie. Vel var det skrevet av Munch, men når, og i hvilken sammenheng? Vi kunne raskt fastlå at det måtte være skrevet før jødeparagrafen ble opphevet i 1851, men en mer nøyaktig datering var naturligvis ønskelig. Vi kastet oss alle tre over dette interessante spørsmålet, og fikk snart avgrenset tidsrommet ytterligere. I åttende scene viser skikkelsen Kruse nemlig til ’det Grundlovsforslag, som nylig er fremsat om Jødernes Emancipation her i Norge.’ Dette plasserte tilblivelsen av stykket mellom første gang forslaget om opphevelsen av jødeparagrafen ble fremmet av Wergeland i 1842 og andre gang saken ble behandlet i Stortinget i 1845. Denne antagelsen ble bekreftet av forfatterens referanser til ’Napoleoniderne’ og ’Don Carlos’. Den spanske tronpretendenten Carlos, greve av Molina, oppgav sitt krav på tronen i 1845.

Da det etterhvert lot seg gjøre å bestemme dateringen med enda større presisjon, skyldes det ytre forhold. En sammenligning mellom stykkets innhold og en polemikk mellom Munchs avis Den Constitutionelle og Morgenbladet i perioden, levnet liten tvil om konteksten for stykkets tilblivelse. Som Andreas Snildal vil komme nærmere inn på i sitt foredrag, er Jøden skrevet i etterkant av den i samtiden meget omtalte arrestasjonen av to jøder i Christiania i september 1844.

Omslagsbildet er en samtidig skildring av nettopp dette opptrinnet, slik det fant sted på Lütkens biljard ved Stortorvet. Tegningen viser scenen idet harpespillersken madame Petersen retter pekefingeren mot de utenlandske reisende i lokalet og utbryter: De ere Jøder! Tegningen, som er utført av Adolph Tidemand, ble en julegave til Henrik Wergeland samme år. ’Enhver imaginere sig Scenen som han bedst kan, men kostelig maa den have været,’ skrev Wergeland i et innlegg i avisen Lillehammers Tilskuer. Men, legger han til, ’Vigtigere end at der er kommet 2 Jøder til Byen er det, at der er kommet 20 Rensdyr.’

Selv om konteksten for skuespillets tilblivelse nå er avdekket, er det fremdeles uklart hvordan manuskriptet har havnet i Håndskriftsamlingen. Det er imidlertid sannsynlig at det kom til det som den gang var Universitetsbiblioteket sammen med endel andre av Munchs papirer, blant dem en del utrykte dikt, som gave fra hans datter, den danske malerinnen Anna E. Munch.

Anna E. Munch passet godt på sin fars ettermæle. Til 100-årsjubileet for hans fødsel, i 1911, publiserte hun en nyutgave av et av hans mest populære verk, praktutgaven av det episke diktet Kongedatterens Brudefart, med tresnitt utført av tidens store illustratør Lorenz Frölich. Et halvt århundre senere redigerte hun en utgave av foreldrenes brev og dagboksnotater under tittelen Et nordisk Digterhjem. Da hadde hun allerede i 1923 skjenket universitetsbiblioteket i Kristiania mange av farens etterlatte manuskripter, som hadde ligget urørt i mange år. ’Det vil for mig være kært,’ skriver hun i et brev til rektor Stang, ’at vide dem opbevarede i [min faders] fødeland.’

I Jøden har vi å gjøre med et manuskript som er blitt liggende, så og si i skrivebordsskuffen, i 168 år. Vi vet ikke hvorfor Munch aldri selv utgav det. Kanskje vurderte han det ikke høyt nok, kanskje var det ikke skrevet med tanke på offentliggjørelse. Boken som legges frem i dag er uansett et lesverdig stykke norsk historie, og utgjør et spennende tillegg til det vi allerede vet om jødesaken på 1840-tallet.

Med det, vil jeg gjerne gi ordet videre til Andreas Snildal, stipendiat i jødisk historie, som har skrevet innledningen til Munchs Jøden.

Takk, og vær så god!

Ernst Bjerke