«Paul Lange og Amalia Munch»

I sin bok om Ole Richter. Ungdom og stortingsvirke (Oslo 1957) forteller Per Fuglum om Richters forhold til Andreas Munchs andre hustru Amalia Raben. Fuglum hadde blant annet tilgang til Amalias korrespondanse med venninnen, forfatteren Johanna von Hofsten, som dengang befant seg i Andreas og Amalia Munchs datter, Anna E. Munchs eie. 

Amalie Raben fotografert i 1863

Statsminister Ole Richter tok som kjent i 1888 livet av seg i ministerhotellet i Stockholm. Foranledningen var  at Bjørnson hadde offentliggjort fortrolige opplysninger han hadde fått fra ham om regjeringens stilling. I skuespillet Paul Lange og Thora Parsberg forsøkte Bjørnson ti år senere å renvaske sitt eget rykte og gi Richter et verdig ettermæle.

Etter stortingets opløsning i 1860, forteller Fuglum, reiste Richter utenlands. Allerede sommeren 1857 var han blitt kjent med Amalia Raben i Christiania. De vedlikeholdt kontakten og han skrev ofte brev til henne. Da det ble brudd mellom ham og Karen Anker, datter av Peter Anker på Rød ved Halden, «flammmet» hans interesse for Amalia Raben opp. Fuglum beskriver henne som «en rikt begavet kvinne, fint dannet, karakterfast og dypt religiøs.» Våren og sommeren 1860 tilbragte hun ved badestedet Bourbonne-les-Bains nord i Frankrike, og Richter skyndte seg hit. Men, som Fuglum skriver, «om han enn satte stor pris på henne og lengtet etter å stifte hjem og familie, kunne han ikke fatte noen avgjørelse. Etter få dager fortsatte han reisen». Richter «lengtet etter en mer regelmessig og trygg tilværelse, etter hjem og barn». Han vedlikeholdt stadig kontakten med Amalia Raben, og sommeren 1863 fridde han og fikk hennes ja. Hennes far, grev Gregers Raben til Aalholm, motsatte seg forbindelsen, og Richter var selv usikker. Etter de bitre skuffelser han hadde lidd i sitt tidligere liv vågde han tilsynelatende ikke å tro at han igjen ville få oppleve et helt og sant kjærlighetsforhold. I fortolig vennelag hevdet han at «hans Hjerte forlængst var udbrændt». 

Fuglum påpeker at «det er meget mulig at de slag en ublid skjæbne hadde gitt ham, fikk ham til å betrakte ekteskapet fra et mer fornuftsmessig synspunkt». Onde tunger talte på denne tiden om Richters jakt på velstående unge piker, og det kan nok ha vært en kjerne av sannhet i ryktene. «Jeg tør ikke benægte de Historier, der fortælles om Attentater paa rige Jenter, men Spekulation af den Art er i den Grad modsat hans hele stemningsfulde, poetiske Anlæg, at jeg betvivler dem», skrev dogboksforfatteren Ludvig Daae. En av Richters nære venner skrev til ham at selv om det i dette tilfellet ikke var «udelukkende en Hjertesag, i Ordets egentlige Betydning», burde han likevel slå til: «vil Du dog bringe Hjertet med i denne som i enhver Beslutning Du fatter». I brev til Johanna von Hofsten (28.9.1863) forteller Amalia Raben om hans «mange fortvivlede Hensyn og Forskjelligheden i Grundanskuelser» og la til at «det var ikke et Hjerte alene som han bejlede til.» Høsten 1863 brøt hun derfor forlovelsen. «Etter bruddet», forteller Fuglum, var Richter «svært deprimert, og hans nærmeste nærte en tid alvorlig bekymring for ham». To år senere var Amalia Raben gift med Andreas Munch. 

I et brev til A. F. Krieger noen år senere (3.11.1869) skriver Bernard Dunker om affæren. «Ja visselig sagde man for nogle aar siden at Richter havde været forlovet med Frøken Raben, men havde hævet Forbindelsen, da Fatter ikke vilde punge ordentlig ud. A. Munch var nøisommere». Til dette må tilføyes av grev Raben heller ikke godtok forbindelsen mellom sin datter og Munch, og brøt all kontakt med dem som følge av ekteskapet. Vi får vel forstå Dunker dithen at for Munch var ikke pengene hovedsaken.

Ernst Bjerke